Dette spørsmålet om strategisk klokskap fremkom om Angela Merkel under en tankevekkende kronikk av Christian Skaug på Document. Han på pekte at Merkel synes å utgjøre en kombinasjon av et oppblåst selvbilde og sårede følelser overfor Trump som turde kritisere henne – som vestens globalist-arvtager etter den forfeilede Obama.
For selv med et Storbritannia på vei ut av EU og med Russland som vår nabo, i en verden med et sterkt fremvoksende Kina, synes Merkel parat til en «sikkerhetsmessig skilsmisse» med USA. Alle statslederne i Europa husker hennes tidligere tyske diktat om åpne grenser til fremmede (mest muslimer). Og de husker det som galskap. Men ulikt Trump, er alle disse altfor konforme og feige til å si det.
En påfølgende debattant sa at Merkel representerer en fører-ideologi som mangler ydmykhet eller evne til selvkritikk. Som Skaug påpeker, er Tyskland, til tross for å være den økonomisk sterkeste i Europa, nærmest å regne som en utenrikspolitisk dverg. Også fra en innenriksvinkel synes hennes uttalelser ukloke.
Som den industrielle stormakten, ja eksportøren, har Tyskland hatt spesielt stor fordel av atomavtalen med Iran, som Trump med gode argumenter nå har sagt opp. Iran-avtalen ivret Tyskland for, og fikk de andre EU-landene med seg, inkludert Norge. Men hvordan kan en dårlig avtale med mulla-regimets Iran bli viktigere for Tyskland (og oss) enn forholdet til USA? «Da er det mer enn den manglende strategiske fornuften som gjør seg gjeldende. Det er simpelthen et Europa som har mistet seg selv,» skriver Skaug. Og han fortsetter slik:
«I et Europa som har underkastet seg islam, har europeiske ledere også utviklet typisk islamske skavanker som æreskoder og hykleri til perfeksjon: Det spiller ikke så stor rolle om du forteller behagelige løgner som er farlige; det er langt verre dersom du forteller ubehagelige sannheter til opplysning og hjelp – for det er krenkende…» Og, dessverre at «de andre europeiske lederne, Norge inkludert, anser denne utenrikspolitiske «amatørens» ord som lov. Kapteinen på skipet er blitt gal, men offiserene tør ikke annet enn å lystre, og passasjerene er prisgitt den gale kapteinens navigasjon. Kunne vi vennligst få vedkommende førtidspensjonert?»
Michel Rachel Suissa hadde dagen før langt på vei forklart Iran-realitetene gjennom kronikken «Irans krig mot Israel er i gang», hvor hun ubehagelig påminnet oss om at «Atom-avtalen med Iran» har mange ting til felles med den berømte München-avtalen av 1938; forløperen til den annen verdenskrig. Til stede den gang var statsministrene fra Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland, sistnevnte representert av Adolf Hitler som også signerte, men som deretter ordnet grensespørsmålene helt til egen fordel, og som året etter invaderte Tsjekkoslovakia og Polen.
EU-konstellasjonens økonomiske interesser (ledet av Tyskland) synes å forklare kortsiktige kommersielle interesser fremfor de alvorlige langsiktige og langt mer globale Iran-truslene. Samt, uforklarlig, å ødelegge for sikkerhetspolitisk gjensidighet med USA. Ja, EU-kapteinen synes gal. Og hvor er norske riksmedier? De er helt fortapt, hverken i stand til å reflektere eller rapportere.