Det er antakelig ikke mange som har hørt om Senter for integritet i forsvarssektoren. Kanskje ikke så rart. Senteret ble opprettet i 2013 av Solberg-regjeringen og skal ”bidra til å etablere robuste integritetssystemer for dermed å redusere risiko for korrupsjon i forsvarssektoren.” Litt kryptisk, men sikkert vel og bra.
I en artikkel i Dagbladet 2.5. skriver senterets direktør Per Christensen om ’Den vanskelige åpenheten’ og balansen mellom ytringsfrihet og behovet for hemmelighold i forsvaret. Christensen påpeker det selvfølgelige behovet for hemmelighold, men må ha forstått sitt mandat dårlig når han begrunner nødvendigheten også av åpenhet med at vi trenger ”en levende, opplyst og engasjert debatt”.
En levende, opplyst og engasjert debatt er selvsagt fint. Men den primære hensikten med åpenhet vedrørende forsvarspolitikken er, som for alle andre politikkområder, å sikre innsyn og demokratisk kontroll med at regjeringen og forvaltningens disposisjoner er i overensstemmelse med demokratisk fattede vedtak og fellesskapets interesser samt å forhindre integritetsbrudd som korrupsjon eller uheldige relasjoner til eksterne parter.
Det siste er noe som både politikere og embetsverk erfaringsmessig er eksponert for, særlig i forsvarssektoren hvor det årlig kjøpes inn materiell for milliarder og hvor norske og andre leverandørnasjoners sikkerhetsinteresser ikke nødvendigvis er sammenfallende til enhver tid.
Det vil jeg tro at senterets direktør skjønner? Hvis ikke, så har han ikke forstått hva han skal drive med!
Men det at han velger å overse det mest nærliggende argumentet for åpenhet, som endog er under hans eget mandat å ivareta, leder meg til å tro at hans innlegg heller er en del av Forsvarsdepartementets strategiske kommunikasjon for å nøytralisere brysom kritikk fra røster som er kritiske til regjeringens manglende satsing på forsvaret, saneringen av fullt brukbare baser og materiell og det enorme sløseriet som har funnet sted samt de mange merkelige prioriteringene når det gjelder innkjøp av nytt forsvarsmateriell som de nye F-35 jagerflyene.
Avsporing
Christensen viser til nettstedet aldrimer.no og mener de lekker gradert og skadelig informasjon om bl.a. de nye F-35 jagerflyenes begrensede rekkevidde som en følge av nedleggelsen av flystasjonene i Bodø og på Andøya og begrensningene knyttet til Evenes. At rekkevidden blir sterkt begrenset når man flytter flyene sørover til Ørland og at sårbarheten øker når man legger ned øvrige baser er jo noe enhver med et minimum av geografikunnskaper kan regne seg frem til.
Dette er en fullstendig avsporing og fremstår ikke bare som et forsøk på å kneble ”en levende, opplyst og engasjert debatt”, men langt mer alvorlig, som et forsøk på å holde informasjon hemmelig som burde vært offentlig. Christensen bidrar med andre ord i så fall til det stikk motsatte av det mandat han er satt til å forvalte som leder for Senter for integritet i forsvarssektoren.
Det er mulig jeg tar feil, men etter i en årrekke å ha behandlet informasjon på høyeste graderingsnivå både iht. sikkerhets- og beskyttelsesinstruksen, og etter å ha vært ansvarlig for strategisk kommunikasjon for Nord-Europa og Russland i et av verdens største multinasjonale konsern tror jeg at jeg kjenner lusa på gangen. Insentivene til å overgradere er mange og tunge mens insentivene til å informere er tilnærmet fraværende.
Feil- eller undergradering kan få alvorlige konsekvenser for den ansvarlige som naturlig nok heller graderer for strengt enn for liberalt. Samtidig er overgradering sjelden eller aldri tema da gradering ikke er noen eksakt vitenskap og i over 90% av tilfellene gjenstand for skjønn og sjelden eller aldri gjenstand for sanksjoner. Offentlighetsloven er i praksis vanskelig å kontrollere og håndheve og Kontrollutvalget har langt fra den nødvendige kapasitet til å gå ned på detaljnivå annet enn i spesielle ekstraordinære saker.
I tillegg kommer embetsverkets økte insentiver til å være tilpasningsdyktige og til å ”politisere” graderingen som en følge av tilsidesettingen av de fagmilitære rådgiverne og den omfattende sentralisering av planleggings- og beslutningsapparatet på regjeringens hender og i FD.
Prosess under utvikling
Det begynte i 2003 med avviklingen av Forsvarets Overkommando som riktig nok var en stor og tungrodd organisasjon. Det som skulle føre til mindre byråkrati og økt effektivitet førte til en total politisering av krevende og komplekse fagmilitære problemstillinger.
Innføringen av såkalt integrert forsvarsledelse i 2006 har forsterket denne utviklingen ytterligere.
Med desentraliseringen av generalinspektørene for hær, sjø og luft i 2008, er de fagligmilitære kompetansemiljøene nå så godt som ekskludert fra alle sentrale planleggings- og beslutningsprosesser.
I tillegg har nedleggingen av Forsvarskomiteen svekket Stortingets kompetanse og vanskeliggjort fortløpende demokratisk kontroll i forsvarspolitikken.
Dette har åpnet opp for en sann syndeflod av politisk retorikk, akademisk motesynseri i sikkerhetspolitikken og prioritering av kortsiktige politiske hensyn på bekostning av langsiktige faglig baserte vurderinger i forsvarspolitikken og en kommunikasjonsstrategi utøvd av FD som primært synes å bidra til å skjerme politisk ledelse fra brysom kritikk.
Som direktør for Senter for integritet i forsvarssektoren er dette noe som Per Christensen burde være mer opptatt av enn drivstofflagrene på Evenes.