Illustrasjonsbilde. Foto: AFP/Getty Images/Sara D. Davis
Del saken
  • 132
  •  
  •  
  •  
  •  

Nihilismen er tilbake, ikke som en søkende, utfordrende eller sær øvelse innenfor filosofien eller kunsten – men som en globalpolitisk bevegelse for elitene. Den politiske nihilismen i dag kan beskrives som en vilje til global makt, til politisk verdensmakt, til en ny verdensorden. Den griper inn i våre liv både på makro- og mikroplan. Vi forsøkes underlagt alt fra totalitære overnasjonale reguleringer og lover til mikropersonlige bestemmelser i hverdagen som berører alle aldre.

Den politiske nihilismens interesser favner hele jorden og alle samfunnsbyggende felter. Bare helt kort: den hadde sin katalytiske tid rett etter andre verdenskrig – skjønt den allerede siden lenge var blitt forberedt – men fikk sin første populære blomstring med populærkulturelle PR-kampanjer fra 50- og 60-tallet av («Beatles»). På 70- og 80-tallet («Abba»), for å låne vokabularet fra den politiske nihilismens første generasjon, skulle «borgerskapet» og «middelklassen» innrulleres.

På 90-tallet og 00-tallet var propagandaen for den politiske nihilismen rettet mot de umyndige, barn og ungdom. Nå var også teknologiene klare til å fenge de yngre. Doktrinene var allerede solid nedfelt i læreplanene, i de de politiske programmene, i mediehusenes agendaer, i jussens lojaliteter, i religionens plattenschlageri, i sivilsamfunnenes snart søvndrukne likegyldighet. Og i borgernes stadig mer angstmarede liv, avspeilet i sjelelige sykdommer og massivt misbruk av medikamenter.

Dess mektigere den globale politiske nihilisme, dess slitnere og hjelpeløse befolkningene. Vi skal ikke se bort fra at den politiske nihilismens yppersteprester tar nettopp slike kyniske kalkyler med i deres strategiske tenkning. De forsøker jo ikke akkurat å overbevise oss, hvor jo overbeviselsens kunst skal forstås som en av filosofiens vakreste disipliner, men å med retorikkens alle midler overtale oss.

Globalt fenomen

Og ta ikke feil: selv om samfunnsstrukturene i de vestlige samfunn er bedre utbygd for den politiske nihilismen enn i andre av verdens regioner, finnes den i dag i alle verdens regioner, om enn i historisk og kulturelt betingede ulike retoriske og diskursive former. Appellen er nok også størst i Vesten, fordi den ganske vellykket makter å assosiere seg med noen av den europeiske kulturens fineste (i dette ordets to viktigste betydninger) oppfinnelser og oppdagelser, men det vil være utilgivelig naivt å tro at man ikke også i andre verdensdeler jobber målrettet etter den politiske nihilismens ultimative målsetninger.

Tilsvarende totalitære trekk i elitens tenkning finnes i dag overalt i verden, i alle regioner. Totalitarismen har alltid funnets som en mulighet i menneskets tenkning, som en fristelse for alle de menneskesjeler som ikke makter angsten som uvegerlig følger eksistensen, ikke minst i dens avantgardistiske former i den europeiske sannhets- og frihetssivilisasjon, men den har aldri hatt bedre teknologiske infrastrukturer. Infrastrukturen for totalitarismen er nå verdensomspennende. Her har vi å gjøre med et svært alvorlig spørsmål, som nesten ikke behandles, hverken av intellektuelle eller politikere og ledere.

Til forskjell fra tidligere tiders bud på nihilisme, innrømmer imidlertid ikke vår tids nihilisme at den er en nihilisme. Den bruker andre ord, villedende ord. Termen ‘identitetspolitikk,’ f.eks., er falsk. Desidert, ja, utstudert, falsk. Faktisk det motsatte av hva fenomenet er, sier og gjør.

For fenomenets mest generelle slogan er at ingen egentlig har en rotfast identitet, at ingen er noe spesielt. At du er intet, et hvilket som helst intet, «fordi» du bare er et evig potensial. Her påklistres, like utstudert, en komplementær falsk påstand: at alle, «fordi» de i utgangspunktet ikke er noe som helst, kan forme seg, eller formes, til hva som helst. Fra ingenting til alt!

Metaforisk sett en speiling av den moderne fysikks påstand om at altet i sin helhet sprang fra intetheten, rett og slett fra ingenting. En annen ressurs er Einsteins «absolutte relativitet.» Intet er i seg selv, hvis absolutt alt er absolutt relativt alt annet – som i bokstavelig forstand ikke er annet enn å være absolutt relativt alt annet. Det gamle autonomibegrepet (en bestemmer selv (auto) sine lover (nomos)) er kullkastet, og opp stiger det absolutte heteronomibegrepet (at lovene gis av andre (hetero)): alt annet enn meg selv styrer hvem og hva jeg er. Vi har å gjøre med en ny form for religion. Og den er totalitær til fingerspissene.

Hvis en jentunge, i denne underlige identitetspolitiske metafysikken, opplever seg å liksom ikke være jente, er hennes selvdiagnostisering tilstrekkelig til at hun med en lang stripe kirurgiske, kjemiske og psykologiske «behandlinger» kan «bli» en guttunge. Potensialet er der, og hun er likevel heteronomt definert, forstått og bestemt.

Mange voksne er i dag tilstrekkelig indoktrinerte til at de umiddelbart vil bekrefte denne jentungen i at hun ikke er seg selv, at det er noe galt med henne, noe skjebnesvangert galt med hele hennes vesen og indre kjerne. Så galt at hun må skjæres i, sys i, proppes full av identitetsendrende hormoner. Bestemorens bekreftelse må for alt i verden virkeliggjøres. Potensialets speiling i det absolutt relative liksom aktualiseres.

Vi har å gjøre med en omvendt proporsjonalitet, en slags kompensasjon: den politiske nihilismens akt på verdensherredømme, hvor absolutt alle mennesker er dens undersåtter, eller subjekter (kastet (-ject) under (sub-)), kompenseres med å gi subjektets tilfeldige emosjoner forrang over virkeligheten. Følelsene, er vår belønning.

Termen ‘identitetspolitikk’ er falsk fordi den strider mot hva alle opplever så inderlig og så uanstrengt i egne sinn og kropper.

At man er noe helt spesielt, noe helt eget, ja, noe unikt. Det er ikke noen gitt å unngå individets individuering, dvs. alle de prosesser og hendelser som gjør hver person til et unikt individ. Individueringen er noe som alle opplever og erfarer. Men det er individueringen som identitetspolitikken vil til livs. Dvs., den vil ta over individueringen. Den sier til, og behandler, individene som de intet er, at de er absolutt heteronome (relative) – men tilraner seg dermed i samme øyeblikk vår autonomi. Den sikter med andre ord mot en ideologisk gruppebasert autonomi som reduserer alle til heteronome, tilfeldige vesener uten egen rotfast identitet.

Identitetspolitikkens nihilisme er en politikk mot individet og dets identitet, mot dets individualitet, mot dets autonomi, mot dets selve mening i tilværelsen.

I tidligere tider var nihilismen gjerne et individuelt livsprosjekt eller eksperiment, til nød en estetisk retning. Den var aldri ideologi eller politikk. Men det er den nå. Dens politikk er å ikke ville virkeligheten, å ikke ville noen, å ikke ville deg. Nihil: fra intet: derfor er den så systematisk likegyldig til alle eksistenser, derfor kan den innlemme så lekende lett, tilsynelatende, all verdens religioner: en verdensreligion, som en åndelig superstruktur, må følge verdensregjeringens praktiske og økonomiske substruktur. Det åndelige skal, akkurat som i Marx’ teorier, nøyaktig speile økonomien og dens strukturer.

Men når nihilismen blir politisk og del av en voksende global bevegelse må den bekjempes. Men hvordan? Den er et monster av kaos bygget på en villet intethet, på grunnen av dette ‘noe’ som vi alle hver for oss er. Ved å ruinere identitet til en intethet som griper hvert individ, oppstår det perfekte kaos, den perfekte splid, et «fraktaliserende» kaos. Kaoset som vil splitte oss alle som tomme, ensomme skall hvor intet egentlig er.

Men før monsteret kan bekjempes må det identifiseres. Vi ser hovedtrekkene overalt hvor nettopp vår identitet alltid har vært levd. Ja, levd ut, for vi lever alle denne identiteten livet ut, i alle hendelser og erfaringer livet i gjennom. Over alt og alltid. Men det finnes noen hovedområder: kultur, samfunn, politikk, kjønn, alder, etnisitet, historie og religion. Disse hovedområdene er områder hvor vi i særlig grad artikulerer hvem og hva vi er. Og det er her nihilismen setter inn de tyngste angrepene. Igjen, repetisjon tilføyer alltid mer. Selv det tomme igjen. Re-petisjon. Intethetens filosofi er bygget blott på gjentagelsen.

Vi hører derfor konstant propaganda om at alt flyter over i alt, og at vi «derfor» ikke egentlig vet hvem og hva vi er. Sanksjonsmåtene brer om seg. Hva er kvinne og mann? Hva er et barn? Hvor går grensen til når det kan seksualiseres? Hva er egentlig norsk kultur? Er ikke demokratiet alltid i endring? Hvorfor kan vi ikke like godt slå alle religioner sammen til én? Poenget er hele tiden å fortelle oss at vi egentlig ikke har, og derfor ikke er, noe som helst. At vi er hjelpeløse. At vi er like flyktige, og likegyldige, som våre letteste og mest plutselige følelser, våre flyktigste sansninger, blaff i vinden.

Jeg ser dog håp. Det er håp å spore i den amerikanske befolkningens oppvåkning. I mine øyne pågår det i disse dager en revolusjon i Amerika. Trump er én ting; noe annet er det høyst vitale fenomenet Q og dennes stadig voksende armé av anons. Den oppvåkningen vil vi også få her hjemme, jo før jo bedre. Resett er del av denne bevegelsen her hjemme.

  • 132
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]