Vi som er på høyresiden blir hele tiden kalt rasister. Men vi er ikke det! Vi digger våre nye landsmenn. Så lenge de blir en del av stammen vår.
For Norge og nordmenn er en stamme. Og når en stamme får nye medlemmer, så må de nye medlemmene bli en del av stammen. Ikke en stamme i stammen. Det blir det bare bråk av.
Blant nordmenn har vi de korrekte, den politiske eliten. Og de mener at våre nye landsmenn må få lov til å oppføre seg som de vil. De må få lov til å ha egne regler og skikker og være kun med hverandre. Å godta dette er å være liberal og vidsynt og moderne ifølge dem. Men det er ikke det. Det er galskap.
Hvis du driver et lag så kan du ikke ha noen få innad i laget som er bestevenner og kun sender ballen til hverandre. Da blir det bråk, da.
Hvis du har en klikk på jobben som kun tar vare på hverandre blir det også bråk. Alle vet dette.
Enhver form for ledelse går ut på å gjøre alle medlemmer av stammen til likeverdige. Og slå ned på enhver tendens på å lage et lag i laget. En stamme i stammen.
Så når vi på høyresiden reagerer på at våre nye landsmenn får lov til å holde seg for seg selv, ha egne regler, få lov å etablere et samfunn i samfunnet, så er det bare fordi vi vet at den slags er ikke sunn stammelogikk. Den slags er splittende og farlig.
Lederen for den parallelle stammen blir en nessekonge. En utfordring. En utfordrer. Stammen hans blir en utfordrer. Det blir dem og oss.
Skal man få til integrering så må alle være en del av hovedstammen. Vi kan ikke tillate at noen etablerer egne sekter og klaner. Det er ikke å være liberal. Det er galskap.
Er man i Norge må man følge norsk skikk og bruk. Hvis ikke kan man forlate landet. En overdreven liberalisme i forhold til disse spørsmålene fører kun til enorme spenninger og en viss forvirring blant våre nye. Det er nemlig ikke vanskelig å integrere seg om man blir møtt med en fast politikk. Det er litt som oppdragelse. Man må være fast. Man må være tydelig. Man må ha et mål med oppdragelsen. Da blir det bra.
Nå har man ikke noe mål. Eller, målet nå synes å være å vise frem hvor fancy man selv er. Hvor avansert. Hvor tolerant. Hvor moderne.
Det å være liberal er en måte å vise at man er avansert på. En form for snobberi.
For det å ta ansvar, det å sette grenser, nei det er ikke noe moro. Da må man bli skitten på fingrene. Og det vil man ikke. Mye gøyere å sitte med høy sigarføring og være liberal. Når man er liberal, fremstår man som raus. Ubekymret. Kanskje til og med rik.
Man har ikke problemer, liksom. Og det har man jo ikke. Ikke i de veletablerte boområdene liberalerne bor i. Problemene er hos de nordmenn som ikke har råd til å bo andre steder. Som må bo der de som får lov å drive sin egen stamme bor.
Og det er egentlig ikke særlig hyggelig mot våre nye at de får lov å holde på som de vil heller. For de fleste flykter jo fra dette vanstyret. Så hvorfor skal de få lov til å etablere det her? De færreste av dem vil nok egentlig det. Men blant seg selv så har de streng sosial kontroll. Så derfor må de si høyt at de egentlig helst vil ha egne lover og regler. Når de kanskje kom til Norge for å flykte fra disse strenge reglene.
Nei, la oss ha kun ett sett regler i Norge. La oss ha kun en stamme. Men at den stammen kan være både brun og hvit, ja så klart kan den det. Vi er faktisk ikke rasister. Vi er bare pinlig klar over at hvis en stamme skal fungere så må alle ha noenlunde de samme verdiene og følge de samme reglene.
Vi må være EN stamme.
Takk.