Partilederdebatten som ble sendt på svensk TV 6. mai, var fra et norsk perspektiv ubegripelig. Med lederne plassert i ring ble det mer og mer til en stående svenskevits fordi de ikke diskuterte virkeligheten. Bare Jimmie Åkesson kom tilbake og tilbake til den. Det eneste de manglet i ringen var en skinnhellig kommunist (á la Moxnes), men til det er svenskene for forsiktige.
I Sverige er situasjonen den at politikerne trosser velgernes ønsker. De har tilsidesatt venstre/høyreaksen for å beskytte seg mot Sverigedemokratene, og slik gjort innvandringsspørsmålet til det viktigste. Ved valget i år slipper de ikke unna spørsmålet. Ikke minst på grunn av de siste årenes infantile tilnærming til det.
«Hvorfor skal vi beholde utenlandske voldtektsmenn i Sverige?» spør Åkesson. Etter litt stotring sier Løfven: «Om du nå er så bekymret for kvinnene, Åkesson, hvorfor vil du gjøre lønnsmottagernes situasjon på arbeidsmarkedet verre?» Salen av konforme og politisk korrekte svensker begynner å le. Slikt skjer ikke i Sverige. Åkesson må ta en piruett rundt seg selv for å holde masken, slik kutymen er, for Statsministeren har fullstendig blamert seg. Ingen kan hjelpe ham, bare regjeringspartnerens representant fra Miljöpartet nikker alvorlig til det bisarre utspillet.
Annie Lööf (Centerpartiet) kaller Åkesson rasist, om enn litt dulgt – det ligger visst til grunn for SDs almenne holdning. Hun minner litt om Norges egen Grande i asylspørsmålet. Med intens stemme snakker hun om egne og Åkessons barn, når temaet er familiegjenforening. I Sverige er det et sterkt virkemiddel å være så personlig. Salen er stille. Det dirrer mellom partilederne. Men «rasismeargumentet» preller av. Kommentatorene sier for det meste at Åkesson vant hele debatten, og særlig i spørsmålet om innvandring. Det er en stor innrømmelse.
«Barn»
I Sverige har de sine egne 9000 «Oktoberbarn». Det er bevist opp og ned at mange flere enn halvparten av dem ikke er barn. Så da argumenteres det i stedet med at de må få bli fordi saksgangen har tatt så lang tid. Det kan jo ha å gjøre med de feilaktige opplysningene de har gitt, mener Åkesson, uten at noen tar opp tråden. Det er visst helt greit å mene at det hele er Sveriges skyld, siden de ikke har klart å behandle sakene raskt nok. Samtidig blir en tannlege, som etter oppfordring om å melde fra om aldersløgn, sparket fra jobben fordi han nettopp rapporterer at mange asylsøkere er opptil ti år eldre enn 18.
Ingen snakker, alle tenker
Hver sommer besøker jeg studiekamerater i Sverige. Sommeren etter migrantkrisen ble jeg rundt et større middagsbord spurt om hva jeg syntes om Sveriges åpne dører. Det ble en lang monolog. Borte var småpraten og vekslingen av temaer i takt med kjöttbullar og potatismunnfuller. Etterpå var det som om noe løsnet. Jeg hadde bare sagt at vi ikke syntes dårlig om dem i Norge. Jeg sa vi syntes at de hadde gått alt for langt. At de var i ferd med å utarme seg, sett med et norsk perspektiv. De var enige. Hele bordet. Men de hadde tydeligvis ikke kunnet snakke sammen om det før en nordmann kom og befridde dem fra pliktfølelsen de følte for verden.
Jeg liker svensker. De er intelligente, morsomme, pratsomme, inkluderende og med en rik kultur. Men de må virkelig ta seg sammen om ikke landet deres skal miste sin sjel. Mange svensker er oppriktig fascinert av 17. mai. Hvordan dagen er gitt til barna og fest. Men det er nok av intellektuelle svensker som mener, på alvor, at 17. mai vil forsvinne, eller bli sterkt nedtont om bare noen generasjoner. De har en brennende tro på globalismen og en ny verden der alle er like tolerante som dem.
Det morsomste med å observere debatten på TV var ikke de verbale høydepunktene, men at en gjeng med voksne mennesker, hvis jobb er å styre landet, konstant gikk rundt grøten og var overlykkelige når de kunne snakke om alt annet enn innvandring.
Heldigvis er situasjon annerledes i Norge. Det eneste Norge har som er verre enn Sverige er et kommunistisk parti på Stortinget, som nå på meningsmålingene er større enn SV. Det kan snakkes litt friere i Norge. Men den offentlige applausen gis til en hyklersk kommunist som felte landets ærligste toppolitiker. Det er for stille uten Sylvi i førersetet. Jeg ser frem til valget i 2019 og 2021.
Men først er det valg i Sverige. Det er ikke uvesentlig for Europas nærmeste fremtid.