Jon Helgheim har helt rett, det er biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, og en konsekvens av dette er at menn i snitt arbeider mer.
Men mange har reagert på utsagnet hans. Det er blitt hevdet at Helgheim mener at kvinner er latere enn menn, og selveste Anniken Huitfeldt påstår at FrP representerer en større trussel for norsk likestilling enn den kontinuerlige tilstrømningen av migranter fra verdens mest patriarkalske kulturer.
Det må for det første være tillatt å ha et annet perspektiv på likestilling enn det som dominerer i de store partienes kvinnegrupper, den kollektivistiske kvinnekampen. Dette perspektivet i likestillingspolitikken går ut på at kvinner sammen organiserer seg i grupper, og kjemper for fordeler basert på sitt kjønn. Det handler om resultatlikhet, rigide målsettinger om kvinneandelen i styrer og i andre toppsjikt. Kun i toppsjiktet selvfølgelig, det at menn også er overrepresentert i samfunnets bunnsjikt ignoreres av disse kvinnegruppene. Det er også meget påfallende at partier og andre organisasjoner i det hele tatt har kvinnegrupper, mens noe lignende for menn er utelukket.
Mange i FrP, og mange på høyresiden, inklusive undertegnede, har et annet syn på likestilling. Det er likhet for loven, et individualistisk system, som er likestilling. Alt annet er per definisjon ikke likestilling, fordi det nødvendigvis vil innebære kjønnsprivilegier. Alle forsøk på å øke kvinneandelen i styrer og lignende, resulterer i diskriminering av menn, og er et brudd med vårt vestlige samfunns individualisme og meritokrati, viktige faktorer som har gjort Vesten vellykket.
Vi skal aldri tro at alle kvinner er like, eller at alle menn er sånn eller slik. Det er uhyre viktig å ikke ta uttalelser på generelt grunnlag personlig, slik mange kvinner har gjort etter Helgheims utspill. Selvsagt finnes det mange hardtarbeidende kvinner, som kan tenke rasjonelt, og effektivt fatte gode beslutninger. Det kan vi også anta at Helgheim er fullstendig klar over, med tanke på hans kvinnelige kollegaer i politikken.
Så er det mange som forveksler et lavere antall arbeidstimer i snitt, med latskap. Det blir for dumt. Kvinner arbeider ofte minst like mye utenfor arbeidsplassen. Ikke bare føder man barn, men man står gjerne for mesteparten av oppdragelsen, samt driften av hus og hjem. Dette gjør det i sin tur enklere for familiefedre å jobbe mer. Noen ganger er det motsatt, selv om det forekommer sjeldnere. Vi bør la familier få innrette seg i sin hverdag slik det passer dem best.
Det var jo nettopp dette Helgheim mente. Konsekvensen av at kvinner føder og oppdrar barn, og har hovedansvaret for å gjøre et hus til et hjem, er naturligvis at man ikke kan jobbe like mye som menn, som generelt tar mindre ansvar hjemme. Med andre ord bør mødre som ønsker å jobbe mye naturligvis være innstilte på å ikke ta fullt så mye ansvar hjemme, om man ikke vil gjøre begge deler, og slite seg fullstendig ut, slik en del norske kvinner dessverre gjør.
Man blir ikke motstander av likestilling av å påpeke åpenbare biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, som resulterer i ulike veivalg. Selvfølgelig er det en generalisering. Selvfølgelig handler det ikke om alle kvinner, eller alle menn. Men forskjellene er der. Kvinner vil alltid være de som føder barn, og vil alltid være de som i størst grad føler en trang til å ta vare på barna, uten at det er noen som tvinger dem. Det er fint lite sinte, norske feminister får gjort med det.
Likestilling har aldri handlet om at vi alle er like, eller at det ikke er forskjeller mellom kjønn. Det har dreiet seg om å la individet slippe frem. Likestilling, da i form av likhet for loven, er nødvendig for å la mennesket utfolde seg fritt, og dyrke sine talenter, uansett om det er typisk feminint eller maskulint. Det er nødvendig fordi vi trenger alle gode krefter til. Vi har ikke råd til å la talenter forbli ukultiverte, fordi vedkommende tilhører det ene eller det andre kjønnet. Nettopp derfor skal vi ikke tilbake til rigide kjønnsroller uten rom for individet, og nettopp derfor skal vi ikke la oss forlede av raddisfeministenes kvotering og kollektivistiske kamp. Individualismen setter deg fri.