17.mai startet den muslimske fastemåneden Ramadan. Hvordan fungerer denne måneden i muslimske samfunn? Jeg testet det ut i 2015 og 2016 på besøk hos palestinske venner i Ramallah på Vestbredden. Jeg bodde hos en palestinsk og dedikert muslimsk familie under hele fastemåneden, og fulgte selv alle reglene.
Hvorfor: For det første for å vise alminnelig høflighet. Jeg ble tilbudt mat hjemme hos familien. «Du trenger ikke faste som er kristen,» mente de. Men min oppfatning var at så lenge vi krever at utlendinger skal vise respekt for våre seder og skikker når de bor i Norge, bør jeg gjøre det samme når jeg bor i utlandet.
For det andre: Jeg ønsket å lære om deres kultur og sedvaner. Det var ingen bedre måte å gjøre et på enn å prøve det ut selv. Ingen palestinere mistenkte meg for å støtte islam selv om jeg fulgte fastereglene. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er kristen.
Å la være å røyke, drikke eller spise fra jeg stod opp om morgenen til i åttetiden om kvelden, var ikke noe stort problem. Man blir litt sulten midt på dagen, men det gir seg, og etter noen dager blir det en vane. Mine venner stod opp i femtiden om morgen da vi ble vekket av bønneropene fra en moske like i nærheten. De ba først, og spiste etterpå. De spurte om ikke jeg også ville ta del i frokosten, men jeg foretrakk å sove lengre isteden.
Hva lærte jeg: For det første at fastemåneden i virkeligheten er en festmåned med spiseorgier. De fleste legger på seg flere kilo under fasten. Det er vanlig sedvane å bruke kveldene til å besøke slekt, søsken eller onkler og tanter. Der diskes det opp med god mat og drikke. Spesielt saften fra dadler og svisker er nydelig, og er kun å få tak i under Ramadan.
I tillegg til de mange besøkene hos nære familiemedlemmer, ble jeg to-tre ganger invitert til noe som ble kalt «fellesfrokost». Da inviter slektninger som ønsker å vise at de er gavmilde og har mye penger slektninger og venner til en fellesmiddag når solen er gått ned. Det kom rundt 200-300 av hvert kjønn. Som spiste og pratet i to separerte rom. Kjønnsdelingen holdes ved like ved større arrangementer, men ikke når man besøker nære familiemedlemmer. Det var intet religiøst preg over fellesfrokosten. Ingen imamer og ingen bønn, kun en spiseorgie. Som regel sauekjøtt og ris, og en suppe, samt mye grønnsaker og kaffe og kaker til slutt.
Flere palestinere som jeg diskuterte disse måltidene med var skeptiske. De mente at mye av hensikten med Ramadan falt vekk. Noe av formålene med fastemåneden er å vise ydmykhet mot Allah, som skaffer oss maten på bordet, slik vi kristne også mener om vår Gud når vi ber bordbønnen.
Dessuten skulle fasten vise de rike hvordan det er å være fattige, og få dem til å forstå andres problemer bedre. Isteden utvannet fellesmåltidene hensikten, og er i stedet blitt arrangementer hvor de rike kan slå seg på brystet og vise hvor storsinnede, gavmilde og ikke minst vellykkede og rike de er, mente flere.
Mot slutten av Ramadan er det en dag der mannlige familiemedlemmer kjører rundt med bil for å besøke så mange kvinnelige familiemedlemmer som mulig, medbrakt godsaker. Det er selvsagt en dag med mye trafikkaos. Og besøkene i hver familie er korte, gjerne en kopp kaffe og så videre til neste besøk. Noen palestinere sa til meg at de hadde besøkt over 30 familier i løpet av dagen.
Og: Under disse besøkene der mennene og guttene kjører rundt og besøker kvinnelige slektninger er det viktig å være pent kledd. Det er tradisjon at det kjøpes nye klær, både for barn og voksne, før denne besøksdagen.
En dag mot slutten av Ramadan er spesielt viktig. Da strømmer tusenvis av palestinere fra Vestbredden til moskeene på Tempelhøyden for å be kveldsbønn. De israelske myndighetene gir spesialtillatelse til palestinere som bor i områder kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene og normalt ikke har innreisetillatelse til Israel.
Et år deltok det rundt 10 000 mennesker i kveldsbønnen. De stod som sild i en tønne på Tempelhøyden. «Vi stod så tett at vi ikke kunne bøye oss skikkelig ned når vi skulle be,» sa en palestiner til meg.
Denne kvelden og natten er restaurantene i Gamlebyen i Jerusalem åpne. Dessuten deles det av og til ut gratis mat. I 2015 samlet vennene mine inn penger til matlaging for fattige palestinere fra Vestbredden som kom til Jerusalem for å be, og et par restauranter eid av slektninger bakte brød som ungene bar med seg ned til området rundt Tempelhøyden og delte ut. Jeg var med på pakkingen.
Noen palestinere blir igjen i moskeene etter at bønnen er slutt. De sover i moskeen, og deltar i en ny midtnattbønn, før de drar hjem.
Det hele ender som vi vet med ID-festen. Da samles palestinerne hjemme hos et familiemedlem. Mest populært er det å grille mat utendørs. De prater og spiser godt. Det var ingen religiøse innslag, bortsett fra at noen av mennene, valgfritt og langt fra alle, samlet seg i et hjørne til bønn når bønneropene hørtes fra den nærmeste moskeen.
I 2016 spiste jeg sabbatsmiddag dagen før ID, hos en israelsk ortodoks rabbiner. Der var det også nydelig mat, og middagene hadde et langt sterkere synlig religiøst preg enn ID-feiringen dagen etter med palestinerne. Rabbineren leste fra Thora og sang, nynnet, religiøse salmer under hele måltidet. Hvordan han selv fikk spist, vet ikke jeg. Også her satt kvinner og menn i egne grupper, men i samme rom.