Podcasten der Helge Lurås samtaler med to fra venstresiden er respektfull ganske lenge. Men til slutt prøver de to gemyttligste i samtalen å strupe Lurås med Sumaya Jirde Ali-saken. Lurås overlever med det beste av alle våpen: logikk. Litt over midten av podcasten kommer selve godbiten: 22. juli; Lurås’ «fall» i offentligheten. Men jeg er takknemlig for «fallet». Utestengelse er noe som trigger skaperkraften i mennesket. Så kom Resett.
Samtalen er ineffektiv, full av digresjoner, men tidvis av følsom karakter, derfor også åpnende og manipulerende. De tre er i et rom hvor man snakker, innrømmer feil, legger seg flat. Men hvorfor da ende sendingen med et strupetak? Takke meg til Resett TV der personen i stolen kan gå derfra med rak rygg. Sjofelhetsgraden i angrepene Lurås må avverge var dramaturgisk godt planlagt og ganske voldsomme mot slutten av samtalen.
Kort men nødvendig digresjon: Jeg satt i en bilkø og hørte på NRK for noen år siden. Harald Eia stilte en personlighetstest. Slik han har gjort med mange norske kjendiser. Denne gangen var det Hege Storhaug som var subjektet. På et punkt snakker Eia fra levra’ med en ekte stemme. Det han snakket om var at Storhaug scorer bedre enn noen andre de har testet på empati. Selvsagt, tenkte jeg, det er når man vet hvem de svake er, hvem man skal beskytte, det er da man må ta frem det sterkeste i seg, og virke skremmende for dem som vil ødelegge det virkelig gode.
Jeg fikk noen av de samme assosiasjonene i denne samtalen. De to podcasterne takler ikke sannheten særlig godt. Det kommer med utsagn som: «Vi har alle gjort dumme ting.» Og det de snakker om er Helge Lurås’ tentative analyse av 22. juli, før man visste noe om sannheten. De aller fleste tenkte at det var en jihadist. Men de aller fleste ble ikke spurt. Og det var garantert mange som ikke ville ha sagt noe. Selv om de tenkte noe. Det er fælt å si det, men venstresiden var nok «glad» for at det ikke var en jihadist. Kasuset Breivik har satt debatten mange år tilbake i Norge.
Men jeg må berømme den ene podcasteren for å kalle Breivik det Breivik er: utilregnelig og syk. Noe som ikke var godt nok for den norske majoriteten. Og det er interessant at man ikke kan legge vekk det berettigede hatet og se på realitetene. Mannen var og er syk på sinnet. Syk for livet, han skal aldri ut i virkeligheten. Han skal sitte inne til han dør.
De to podcasterne snakker om Lurås’ analyse, den som nesten gjorde ham til en persona non grata i Norge. De bruker argumentet, at vi alle har gjort dumme ting, for å få Lurås på gli. De lirer av seg noe om at de nok også har flaue damehistorier, dette er mens man ennå snakker om Skei Grande-saken.
Selvsagt kommer Johan Slåttavik opp. Når Lurås ble satt i gapestolen etter 22. juli er det noe venstresiden kan fråtse i da han publiserte Slåttaviks blogg på Resett. PFU-fellelse. De snakket så høyt i studio at de ikke fikk med seg at det andre innlegget til Slåttavik var et motsvar. Et som gav mange ærlige og fine kommentarer i kommentarfeltet på Resett.
Undertegnede høynet selv pulsen da Jirde Ali stevnet Resett for PFU, nærmest utelukkende for mitt meningsinnlegg mot henne. I hvert fall var det mine «nyord» (PK-smykke, somalisk-spyd) som ble sitert av Marie Simonsen og andre, som Klungtveit.
Det er her de to gutta i podcasten begynner å vakle. De lytter ikke. De vil ikke ha et annet narrativ. Slåttavik var trumfkortet. De har hørt at Lurås er intelligent. De forstår i løpet av noen minutter at den eneste måten de kan vinne på er å være to. Holde på sjargongen sin.
Lurås setter opp et bilde de ikke klarer å rive ned. Han snakker om Shoaib Sultan som har fornedret seg i den offentlige debatten. Langt verre enn ham selv. Sultan har sagt at homofili er en synd. Men, som Lurås påpeker: Sultan er selvsagt velkommen tilbake i debatten etter sin unnskyldning. Nå har Lurås òg unnskyldt seg etter 22. juli-uttalelsene, men da må han også være velkommen tilbake.
Men de to podcasterne sier: «Han (Sultan) har et annet utgangspunkt» (for debatten). Med andre ord: Han må ikke være like troverdig fordi han ikke er hvit, etnisk norsk.
Lurås ble intervjuet av Medier 24 før brakdebuten, høsten 2017. Tonen var gemyttlig og vennlig. Spørsmålene var gode, mange og artikkelen storveis. Siden har det surnet.
Dette, alt som skjer nå, det er et Intermezzo. Jeg kommer sterkere tilbake. Rammende. Det gjør garantert alle som skriver og kommenterer på Resett. Men nå må de i skyttergravene, gode pasifistene, lytte eller angripe med dårlig skyts. Da er det bedre å vente litt. Kanskje være ærlige? (Det er lov å være naiv).
Jeg leste igjen Lurås kommentar i Jirde Ali saken i dag. Tenkte: Når den ikke er forsøkt destruert (eller i det minste tilbakevist på sedvanlig arrogant maner) så er det fordi den står støtt. De «store» mediene har som vanlig ignorert den. Som de ignorerer virkeligheten. Det er provoserende nå, for alle som vil ha dialog. Men det er vanskelig når folk har bestemt seg på forhånd.