Arbeiderpartiet, ved innvandringspolitisk talsperson Masud Gharahkani, har inntatt en tøffere linje i innvandringspolitikken, og har blant annet åpnet for asylmottak i Nord-Afrika. En kan sikkert si mye om hvor ekte dette engasjementet er for Arbeiderpartiet, men om Gharahkani mener alvor er det i dette sikkert velkomment for sosialdemokratiske, innvandringskritiske velgere. Så gjenstår det å se hva som blir igjen av den nyvunne strengheten når debattene internt i partiet får gå sin gang en stund.
For Gharahkani blir gjenstand for massiv kritikk for sine forslag. En av kritikerne er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, Pål Nesse, som sier følgende om asylmottak i Afrika i Dagsavisen:
– Dette forslaget er en måte å slippe å få asylsøkere og flyktninger hit på. Praksis har vist oss at det er en «ute av øye, ute av sinn»-politikk i Europa.
Her er det behov for å arrestere Nesse, og stille spørsmål ved hva slags motiv han og organisasjonen hans egentlig har. Dette er tross alt en organisasjon som kaller seg selv Flyktninghjelpen, og av navnet kan man anta at dette er en organisasjon som er til for å sørge for at verdens flyktninger har det så godt som mulig, og at den hjelpen kan tilbys så mange som mulig. Det er åpenbart ikke det Nesse er opptatt av i sin kritikk av Arbeiderpartiet.
Selv om vi fjerner fenomenet økonomiske migranter fra situasjonen, så er det sannsynligvis hundrevis av millioner av mennesker over hele verden, som kunne hatt rett til opphold i Europa. Det dreier seg om flyktninger fra krig, politiske dissidenter, mennesker som blir forfulgt av mange ulike grunner.
Hva er egentlig formålet med en god flyktningpolitikk? At vi skal gjøre så godt vi kan for å gi så mange som mulig av disse tak over hode og mat på bordet på et trygt sted, eller at så mange som overhodet mulig skal få komme til Norge? Er det slik at vi må se dem for å kunne hjelpe dem? All logikk peker selvfølgelig mot at dette ikke stemmer.
Innvandring kan ikke være løsningen på verdens flyktningproblem. Ikke litt en gang. Det eneste vi oppnår med en stor innvandring av flyktninger og illegale migranter til Norge er at vi destabiliserer samfunnet vårt, og på sikt undergraver velferden, fordi de nye gruppene som tilføres samfunnet vårt ikke har sjans til å oppnå samme nivå i sysselsetting. Ikke fordi de er dårligere mennesker, og absolutt ikke på grunn av etnisitet, men fordi de kommer fra samfunn som fungerer helt annerledes, de snakker ikke språket og trenger veldig mye assistanse. Derfor ser vi at for eksempel at innvandrere fra Afrika har en sysselsettingsrate på kun 40 prosent, ifølge SSB. Når disse stadig blir flere, er det rimelig å anta at det får konsekvenser for AS Norge og det velferdsnivået vi har blitt vant til.
Og da har vi ikke akkurat fått valuta for pengene. De aller fleste kommer til å sitte i ulike flyktningeleire rundt omkring i verden uansett. En svært høy flyktninginnvandring til Europa vil uansett kun være en dråpe i havet. Innvandring kan derfor ikke være hovedvirkemiddelet i flyktninghjelpen. Det sier seg selv at alle verdens flyktninger ikke kan innvandre til de få frie demokratiene som finnes i verden. Om man ved et enkelt grep kunne gi alle reelle flyktninger opphold og fri innreise til frie demokratier, så ville det selvsagt resultere i et kaos uten like. Det vil bli en helt umulig belastning for vestlige land spesielt.
Vi har for lengst etablert at en kontinuerlig innvandring av flyktninger på sikt ikke er bærekraftig for en velferdsstat, som er avhengig av veldig høye sysselsettingstall og et sterkt samhold i befolkningen for å holde seg flytende. Utfordringen er selvsagt at vi har påtatt oss en rekke internasjonale forpliktelser, som gjør oss ute av stand til å hindre denne utviklingen. Vi kan faktisk ikke basere vår innvandringspolitikk på hva vårt land har behov for, fordi vi har konstruert oss et regelverk, som Brynjar Meling så korrekt også påpekte, som forplikter oss til å la mennesker innvandre til Norge, fordi det er synd på dem. Det har konsekvenser for en velferdsstat i lengden.
Melling, Nesse og andre kan lage så mye bråk de bare vil. Regelverket kommer til endres. Forpliktelsene og konvensjonene vil måtte ses over og revideres. Fordi med dagens politikk er fokus på å hjelpe et fåtall flyktninger med å innvandre til rike land, i stedet for å fokusere på hva verdens flyktninger faktisk trenger: en trygg seng, mat, klær og skolegang til barna. Ingenting av dette må flyktningene komme til Norge for å få tilgang til. Ingen trenger strengt tatt å komme til Europa for å få den tryggheten.
Pål Nesse i Flyktninghjelpen later til å mene at vi må se flyktningene for å hjelpe dem. Men det er helt urealistisk at vi skal se alle vi hjelper, dersom målet er å hjelpe så mange flyktninger som mulig. Her er det grunn til å stille spørsmål ved motivet for Nesses uttalelse. Vil de egentlig gjøre en forskjell for verdens flyktninger, eller vil de bare at flest mulig skal komme til Norge, så de kan se på dem og føle seg litt bedre? Her finner vi en viktig forskjell mellom frontene i debatten om flyktningene. Det står mellom de som ønsker å oppnå faktiske resultater for så mange som mulig, og mellom de som ønsker å gjøre det som gir en følelse av godhet. Det bør være er enkelt valg for rasjonelle voksne.