Artisten Kanye West er et eksempel på en postmodernistisk dødsengel. Foto: Matt Detrich/USA Today Sports via Reuters

«Virtue is harder to be got, than knowledge of the world; and if lost in a young man, is seldom recovered.»

John Locke

Modernismen

Akademikere og fritenkere definerer modernismen som en tankemåte, en sosial progressiv trend av tanke som bekrefter selve kraften i menneskets evne til å skape, forbedre og forme deres omgivelser ved hjelp av praktisk eksperimentering, vitenskapelig kunnskap og teknologi.

Den øvrige faktoren som formet Modernismen mot slutten av 1800-tallet var hovedsakelig utviklingen av moderne industrielle samfunn i raskt voksende byer. Modernismen brøt ofte med selvsikkerheten av opplysningstidens tenkning, og mange modernister avviste religiøs tro og brøt i kontroversiell stil med kirken.

Modernismen parodierte romantikkens og opplysningens normer og tradisjoner, og definerte dem som konvensjonelle og lite behjelpelige på ferden mot menneskelig utvikling. Kunstnerne i perioden utviklet blant annet provokativ avantgarde kunst som utfordret samfunnets bastante normer.

Dostojevskij utviklet konseptet romantisk realisme, og foretok et dypdykk ned i ytterpunktene av moralske/umoralske handlinger og deres potensielle konsekvenser, i noveller som Brødrene Karamazov og Forbrytelse og Straff. Nietzsches übermensch glorifiserte selvovervinnelse; det å heve seg over sine vanskeligheter og omfavne hva enn livet kastet mot seg, som sitt øverste mål.

«In truth, man is a polluted river. One must be a sea to receive a polluted river without becoming defiled.”

Nietzsche proklamerte at det som ikke drepte oss gjorde oss sterkere, og hans Zarathustra vandret fra fjellet og kunngjorde guds død, og at vi var hans bødler.

Modernismens kjennetegn

Troen på fremskritt, ét livssyn kan være riktigere enn et annet, viktigheten av kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner. Filosofer, kunstnere og forfattere som anses modernistiske: Nietzsche, Picasso, Kafka, Dostojevskij. Modernismens dyder: Genuin ærlighet, Sannhet.

Postmodernismen

Postmodernismens inntog i samfunnet bestrides blant akademikere. En populær tanke er at Frankfurtskolen og dens glorifisering av kulturell marxisme hadde den sterkeste påvirkningen. Marx og Hegel hadde gjennom sin filosofi banet vei for etterkrigstidens progressive, som pushet kulturell marxisme på vestlige samfunn gjennom kritisk teori etter andre verdenskrig.

Universitetet i Frankfurt inspirerte et utvalg sosiale forskere til å starte en «tenketank» hvor marxismens potensielle positive egenskaper ble drøftet og omfavnet. Disse forskerne forlot Nazi-Tyskland og innvandret Amerika. Under deres opphold, ble de oppgitt over det de anerkjente som kapitalismens svakheter; masseproduksjon, pengejag, klasseforskjeller.

Prosjektet deres med å innføre kulturell marxisme gjennom teori i universiteter i post-strukturalismens periode på 1960-tallet, var en suksess. Teoriene ble raskt absorbert i flere Ivy League-universiteter av deres respektive professorer.

Under hippie-perioden utspilte dette seg spesifikt i en mentalitet som omhandlet mennesker som hadde, de privilegerte, versus de som ikke-hadde, arbeiderklassen. Friksjonen derfra ble drivstoffet for «undertrykker» versus «undertrykt»-mentaliteten, som for alvor skulle etablere seg i det amerikanske politiske landskapet.

I et nøtteskall er den pro-postmodernistiske ideologien argumentert i at økonomiske og teknologiske omstendigheter av vår tid har gitt reisning til et desentralisert, media-dominert samfunn, hvor idéer er simulakre og kun inter-referensielle representasjoner og kopier av hverandre, uten noen form for original, stabil eller objektiv kilde av kommunikasjon og mening.

Globalisering, provosert frem av innovasjon i kommunikasjon, produsering og transport, er ofte sett på som en av kreftene som drev det desentraliserende moderne livet, og i tandem skapte et kulturelt pluralistisk og knyttet globalt samfunn, som mangler et spesifikt administrerende senter av politisk makt, eller intellektuell produksjon.

Ringvirkningene opplever vi på et sekund til sekund basis i kontemporær samfunnet. Konsepter som politisk korrekthet og multikulturalisme er åpenbare kjennetegn, og mer gjeldende nå enn før.

Postmodernismens kjennetegn

Narsissisme, nihilisme, ironi, pluralisme, moralsk relativisme, subjektive sannheter, kynisme, identitetsløshet, relativisme.

Postmodernistiske forfattere, kunstnere, musikere, filosofer: Bret Easton Ellis, Don DeLillo, Pynchon, Barth, Hardy, Nirvana, Derrida.

Postmodernismens øverste dyd: Toleranse.

Metamodernismen

David Foster Wallace utgav i 1996 en 1200-siders novelle, Infinite Jest, som en slags pastisj kommentar rundt det postmodernistiske samfunnet. Novellen tar et oppgjør med postmodernismens pluralistiske tankesett og overdrevne kynisme. Den utsliter postmodernismen til den grad at leseren innser dens åpenbare mangler, ved å påpeke de obskøne og ulogiske anvendelsene av religiøs pluralisme, identitetsløshet og moralske relativisme.

Wallace tok luften ut av den postmodernistiske ballongen ved å skjeføde en av bokens mange underliggende anti-postmodernistiske argumenter; Toleranse som en dyd feiler på seg selv, da det finnes faktiske gode og onde mennesker, er det enkelte i verden som faktisk ikke fortjener toleranse.

Wallace drepte postmodernismen, og gav stafettpinnen videre til metamodernismen og dens fremtidige profeter. Metamodernismen ble navngitt allerede på 70-tallet, men gjorde seg ikke alvorlig bemerket før den ble fremprovosert av Wallace.

I dagens samfunn ser vi aspektene av den lekke inn i kulturen vår på daglig basis. Perioden erstatter postmodernismens ironi, desperasjon og kynisme med et bestemt tankesett som oftest omfavner det å ønske noe mer av livet, og mennesker.

Ved å referere tilbake til modernismens dyder som ærlighet og sannhet, fungerer perioden som en forhandler mellom epokene. Der postmodernismen var opptatt med å dekonstruere, setter modernismen dette sammen igjen, i praksis er utslaget ofte nærmest romantisk og sentimentalt.

Metamodernismens kjennetegn

Genuin ærlighet, sannhet, selvbevissthet, sentimentalitet.

Metamodernistiske kunstnere: Wes Anderson, Lana Del Rey.

 

De postmodernistiske dødsenglene reiser seg

Postmodernismen er død, men i overgangen opplever vi nå sterkere enn noen gang dens krampetrekninger. Mikro-narrativene postmodernismen tillot, og toleransen den fyrte opp under, gav fri bane for bla. sivile rettighetsbevegelser og feminisme. Tidligere nødvendige tiltak har i kontemporær tid forbigått sine nytteverdier.

Nå som postmodernismen er på hell, ser vi dens ideologiske tyranner vise sine sanne farger. Den «indre kjernen» som utsliter postmodernismens idiosynkratiske karakteristikker til de fremstår som parodiske karikaturer av epoken. Radikale likestillingsprofeter, sosiale rettferdighetskrigere, serotonin-jagende nihilister og seksuelt promiskuøse narsissister.

Alle med et felles mål på agendaen, parodierer modernistiske/konservative verdier for alt det er verdt, or die tryin’. Til og med de tidligere anerkjente virkemidlene av postmodernistisk kunst er gått for langt. Det som før var designet for å sjokkere og forstyrre, samtidig som den provoserte frem en revurdering av aksepterte estetiske verdier, er nå bare blitt kjedelige, overdådige og utdaterte.

Jordan Peterson, Kanye West, Ben Shapiro, Candace Wallace, Helge Lurås, undertegnende: Disse menneskene og deres handlinger refererer tilbake til modernismen, med en fersk kunnskap av postmodernismen implementert dypt inne i hjernebarken.

Armert med en sunn tørst for noe mer, en ærlighet rundt sine hensikter, tilstrekkeligheter og utilstrekkeligheter, er dette individer som har et genuint håp om å finne sannheter i seg selv og i menneskelige relasjoner, og som stadig finner hverandre i dette ny-oppdagede metamodernistiske narrativet.

Vi vandrer inn i denne tiden bevisst over egen uvitenhet, vel vitende om at verden er komplisert, og at der finnes urett. Overbevist om at det finnes en absolutt sannhet, en moralsk absolutisme, et lys i enden av tunellen, og en dyd som trumfer andre dyder.

”We at war with terrorism, racism, but most of all, we at war with ourselves.”

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]