Som tidligere nevnt, har jeg startet selvstudier, med sikte på å bli en ekte muhammedaner. Noen har sagt til meg at det ikke heter muhammedaner. Det er gammeldags, sier de. Det heter muslim, fremholder de, eller musse. Det siste synes jeg er respektløst. Jeg sier nå muhammedaner, jeg da. Det er det jeg er vant med. Jeg har alltid sagt muhammedaner. Jeg sier ikke islam, heller. Liker å si muhammedanisme, har alltid sagt det. Vil fortsette med det. Man skal ikke gi seg ende over av nymotens påfunn, det lærte jeg av morfar for mange år siden.
Morfaren min lærte meg forresten å tegne. Jeg er ikke så veldig flink, men jeg liker å tegne tid om annen, og jeg synes det er så urettferdig at det finnes så mange tegninger og bilder av Jesus, men ikke av Muhammed. Det er trist. Derfor har jeg laget en tegning av ham. Ble ganske fornøyd. Skikkelig tøff type, synes jeg…litt som en slags superhelt.
Men altså, jeg har begynt med selvstudier. Jeg vil jo bli muhammedaner. Jeg har vært på biblioteket mange ganger og bladd i Koranen og andre skrifter og kilder. Jeg må si jeg ble litt forbauset av all volden og drapene. Muhammed var visst ganske streng, han gikk ikke av veien for et drap, eller flere… avhugging av hoder og hender, men det var en annen tid den gangen, det var jo gamledager… og de som fikk hodene kappet av, var nok ikke mors beste barn og de fikk seg nok en lærepenge de aldri glemte.
Men det er litt vold i dag også, har jeg forstått. Ekte muhammedanere skal visst drepe vantro, de som ikke tror noe særlig på Muhammed. Jeg har lest og lært at frafalne, de som slutter å være muhammedanere, skal dø… og det er de rettroende muhammedaneres plikt å gjøre det, drepe de som ikke tror på Muhammed.
Litt strengt, ja. Jeg skvatt litt og tenkte at dette er ganske alvorlig. For hvis jeg blir muhammedaner og ombestemmer meg og ikke vil være muhammedaner lenger, ja… så er jeg visst fritt vilt, akkurat som elger i slutten av september. Kanskje jeg må flytte – til Vadsø. Håper ikke det.
Jeg satt på biblioteket og leste om hvordan muhammedanerdamer bør behandles. Da ble jeg glad for at jeg ikke er gift. Innerst inne synes jeg ikke muhammedanere er så snille med damene sine, synes ikke det… men religion er religion, og Koranen er Koranen og sånn er det, og noe må man jo holde fast ved, ellers går det helt galt. Og jeg forstår det med respekt og ære og sånn, at kvinner må kle på seg ordentlig og ikke friste menn, slik at de kanskje får sånn «tøysetiss», som min grandtante Tutta sa tid om annen når hun snakket litt uformelt om sin kjære Albert, som var litt av en sjarmør og undertiden glemte at han var gift.
Jeg er blitt kjent med en gammel muhammedaner. Jeg traff ham på biblioteket. Han sier mye rart jeg ikke forstår. Da jeg spurte om dette med vold og drap og muhammedanisme, svarte han med å snakke masse frem og tilbake, opp og ned og på kryss og tvers… jeg ble litt svimmel og måtte sette meg ned. Han sa at muhammedanisme er kjærlighetens religion, at Allah er stor og elsker alle. Han sa det uten smil og med streng stemme. Jeg syntes det var litt rart, ble litt forvirret og sa at Allah er vel ikke så veldig glad i de som ikke tror på ham og Muhammed. Da sa han at det stemmer, men at Allah uansett er størst og aller best.
Men hva med sånne selvmordsbombere og terrorister og sånne? Da sa han mye rart som jeg bare forsto mindre enn halvparten av, men jeg ble ganske beroliget, og han sa «allahu ahkbar» ganske høyt, og jeg følte meg nokså inkludert.. og det er fint.
Jeg nevnte for ham at alle i gata der jeg bor ikke tror noe særlig på Muhammed. Jeg spurte om det er slik at jeg burde drepe dem alle. Da sa han at det er for tidlig, kanskje en annen gang. Jeg ble ikke så mye klokere av det, men jeg er glad for at det ikke haster så fælt. Tror ikke jeg hadde greid noe slikt, det er jo naboene mine, og de er hyggelige og hjelpsomme. Jeg har dessuten ingen våpen, ei heller sånne bomber som litt uvørne muhammedanere bruker av og til. Aner ikke hvordan man bruker slike innretninger, heller… men det følger vel med ordentlig bruksanvisning. Det tror jeg.
Nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg skal jo bli muhammedaner og da nytter det ikke å sose rundt og klø seg i ræva. Nei, man må studere… men jeg kan skrive mer en annen dag – insha’Allah.
(Første del av «Jeg vil bli muhammedaner» kan leses her. Fortsetter i del 3.)