Historien er full av mislykkede papirpengeeksperimenter. Hyperinflasjonen i Weimar-republikken på 1920-tallet var det mest spektakulære eksperimentet, og det banet vei for Hitler. Til tross for utallige advarsler gjennom historien, gjentar vi den samme feilen. Og nå, i 2018, er det ikke en eller to nasjoner som trykker penger, men en hel verden med USA, Japan og Eurosonen i tet. Det skapes kreditt over en lav sko og folk flest forveksler dette med velstand.
Vi er usedvanlig avslappet til det vi i dag opplever. Det synes å eksistere en tro om at økt pengemengde kan skape økonomisk vekst og økt velstand. Dette til tross for at eksemplene på negative konsekvenser er mange. Det var dette John Law trodde på for 300 år siden, og det endte i ekstrem lidelse i Frankrike.
Vårt eget pengeeksperiment startet i 1971 da Nixon kansellerte Bretton Woods- avtalen. Alle bånd til gull ble kuttet og vi fikk et rent kredittbasert system.
Hva vil det si? Det betyr at bankene skaper kreditt ved å motta innskudd og deretter yte lån. Og avhengig av reservekrav og omløpshastighet så kan det skapes store volumkreditter. Nesten ubegrenset mengde kreditt kan bli skapt i dette papirpengesystemet. Under Bretton Woods var dette ikke mulig fordi krav til delvis gulldekning fungerte som en brems.
Det er ingenting feil med dette systemet så lenge det ikke misbrukes. Det vi si at man unngår at det skapes usunne mengder kreditt. På samme måte som John Law gapte over for mye, så har nå sentralbankene trykket store mengder nye penger i et forsøk på å øke kredittveksten i bankene og blant publikum.
Tanken er at lån fører til etterspørsel og etterspørsel fører til arbeidsplasser og arbeidsplasser fører til lønn, som igjen kan brukes til å kjøpe mer varer og tjenester. Man bruker dermed kreditt for å sparke i gang økonomien.
Men hvor lenge kan man gi havre til en død hest?
Vi har nå nådd så store volum at faresignalene har begynt å blinke. Kreditt er i dag basert på en svært lav rente og kreditt er enkelt å oppnå og betjene, blant annet på grunn av avdragsfrihet. Det betyr at de siste årene så har man følt lite «smerte» ved å pådra seg kreditt. Holdningen er at det har gått bra de siste 50 årene, så hva kan gå galt nå? Finansaktiva og fast eiendom stiger i verdi som resultat av at kredittmengden løper løpsk.
Men det som har skjedd, er at pengemengden langt har oversteget den økonomiske veksten. Det er altså mer penger, og i raskere omløp, som jager en temmelig stagnerende mengde med varer og tjenester. Og det innebærer at hver vare og tjeneste (eller eiendom og aksjer) kan tiltrekke seg mer penger. Eller for å si det på en annen måte: inflasjon.
Og for å få bukt med inflasjon, er det eneste virkemiddelet for sentralbankene å trekke tilbake penger som de nettopp har trykket. Dermed blir det mindre penger i omløp – penger blir knappere – og dermed går prisen på penger (renter) opp.
Og her finner vi sakens kjerne. Få husker hva høy rente er. Og det har vært enkelt å refinansiere. Men etter som papirpengesystemet er et kredittbasert system, så vil betjening av lån innhente deg en dag. Å trykke penger er å stjele fra fremtiden for å konsumere i dag. Man forsøker helt bevisst å få forbrukerne og de som investerer til å tro at de er rikere enn de strengt tatt er.
Og stiger renten, så kommer oppgjørets time relativt raskt.
Det er vanskelig å si når kredittmengden er for høy, men man kan med stor sikkerhet si at hvis retningen på rentenivået er stigende så vil det skape mye smerte blant låntagere. Svært mange har et anstrengt forhold mellom gjeld og egenkapital (høy gearing).
Det er mulig at kredittveksten fortsetter fremover og spørsmålet blir da hvor mye mer vi tåler. Og svaret er en del mer med nullrente. Så vi kan oppleve stigende boligpriser fremover og vi kan fortsatt se stigende priser i markeder for finansaktiva.