Jonathan Wong satte den 27. mai i gang en underskriftskampanje med håp om at Tommy Robinson skal kunne få sone sin dom adskilt fra andre innsatte. Kampanjen er åpenbart startet fordi de som kjenner Robinson frykter for livet hans.
Men om du forsøker å signere kampanjen, så møter du følgende tekst fra britiske myndigheter: «We’re checking this petition 5 people have already supported Jonathan Wong’s petition. We need to check it meets the petition standards before we publish it. Please try again in a few days.»
Kampanjen er forsøkt startet på samme nettside som «Free Tommy Robinson», som torsdag 31. mai har over 530 000 underskrifter. Den nye kampanjen rakk bare å bli signert av fem personer før den ble stengt for å «sjekkes». I kommentarfeltet på siden er gjennomgangstonen: Får ikke signert.
Spillet rundt Tommy Robinson de siste dagene er ikke tilfeldig; myndighetene har lenge irritert seg over Robinson, for han lar seg ikke stoppe av noe. Han er tilsynelatende uten frykt for fiender av sannheten. En slik karakter, som har gått så langt, kan ikke sette seg ned og glemme det han har kjempet for. Hvem er han da? Uten dialog, som er det Robinson gang på gang har etterlyst, blir det bare provoserende stillhet og murer fra myndighetene til eget folk.
Robinson representerer den delen av den unge generasjonen som, fordi livet kom dem skarpt på klingen, har måttet tenke selv, og som med sine handlinger kan definere den virkelige verden. Å se forbi løgnene i pressen, forbi fortielsen som er pålagt skole- og utdanningsinstitusjonene, og forbi ignoransen hos, særlig de lavere ansatte i kommune og stat, er en daglig prøvelse. Det hvis du vet at prøvelsen er der. Hvis ikke er jo livet bare bra.
For de som har sett illusjonene hender det man vandrer på en ensom slette der det flyter lav tåke. Det er store flater med avstand til den verden man inderlig holder av. Individualister som verdsetter å tenke selv, som har virkelig toleranse for ytringer, de er ikke organisert, slik maktapparatet på venstresiden er det. Steppeulven liker ikke det sosiale spillet.
Venstresiden har etter år med metodisk indoktrinering av hele samfunnsmodellen en masse erfaring og ditto nedsyltede midler som de suger ut av skattebetalerne. Pressestøtten de har opprettet går ikke engang til den daglige driften av lite leste utgivelser. Det er et utrolig system som de fleste nok aksepterer fordi det alltid har vært der. Det er postmoderne apartheid. Venstreekstreme only.
Steppeulver som ikke vet om hverandre, annet enn i glørne fra Internetts åpne kanaler må finne hverandre. Før det er for sent.
Hvis man har mage til det anbefaler jeg følgende YouTube-klipp der Tommy Robinson sitter alene i salen i et TV-show mot hele salen, panelet og Tv-verten. Ingen vil svare på spørsmålene hans, ingen lytter til innspillene hans, ingen vil ha et rom der logikk og utveksling av ideer, opplevelser, tanker og erfaringer kan berike samtalen. Hvor mange ganger må Robinson spørre: «Hva har jeg (noensinne) sagt som er rasistisk?
#I am Tommy