Norge er det landet i Europa som har tatt inn nest flest flyktninger i forhold til folketall. Bare vår søta bror i øst kan skryte på seg å ha tatt inn flere, men hvilke krefter er det som gjør at pågangen er så stor her i vår del av verden?
Det er i grunn et spørsmål som blir for stort for et innlegg her. Drivkreftene er mange, det er humanitære grunner, velstandsforskjellene, NGOer, lover som gir uønskede flyktninger juridiske rettigheter, menneskesmugling og industrien rundt, kriger og forfølgelse.
Men den sterkeste og mest legitime «dra»-kraften er vi nok ansvarlige for selv, norske kvinner får ikke lenger nok barn.
Den internasjonale sheriffen EU med sin agenda om å få flest mulig ikke-vestlige mennesker inn i Europa, bruker ofte påskuddet om manglende arbeidskraft. Mangelen kommer av lave fødselstall, Europa er syk. Det er noe fundamentalt som ikke fungerer i samfunnet vårt.
Norge har i dag en befolkningsøkning kun fordi vi har høy innvandring. Fruktbarhetsraten blant kvinner i Norge var 1.62 barn per kvinne i 2017, det er rekordlavt, men ikke så mye under gjennomsnittet de siste 40 årene. Data fra SSB forteller at kvinner utsetter å få sitt første barn lenger, og de fleste kvinner som får barn er i alderen 30-35 år.
Det er et faktum at fødselsraten i Norge stupte på 1970-tallet, og når raten går under 2.1 barn per kvinne så minker befolkningen i landet. Det har vi ikke merket her i Norge takket være høy innvandring.
All-europeiske problem
Men det er ikke bare Norge som har slitt med lave fødselstall. Situasjonen er mye den samme i hele Europa. Effektene av det ser vi i dag i form av en eldrebølge.
Det at den etnisk norske befolkningen erstatter seg selv med migranter er den faktiske situasjonen og en godt etablert utviklingen i Norge i dag.
Dette er ikke bare bekymringsverdig, det er en liten tragedie i mine øyne. Og den største utfordringen Europa generelt står ovenfor i dag. Den viktigste rollen i alle samfunn, blant alle sivilisasjoner og folkegrupper har kvinnen som får barn. Uansett hvor storartet eller svakt et samfunn er, så er det dømt til å falle om den ikke får barn som kan fylle opp i rekkene.
Ikke det at Norge trenger å bli så mange flere, men vi har god plass og en nasjon som ikke får barn forvitrer.
Norge trenger barn, norske barn som kan bære med seg arven videre. Å forandre demografien i landet ved å erstatte originalbefolkningen med folk som har en annen kultur, en annen tilhørighet og et annet historisk minne er ikke smart om vi vil bevare det vi har. Norge er ikke bare en gave vi har vært så heldige å være født inn i, det er vår arv og vi er en del av den arven.
Jeg føler det som vår plikt å ta ansvar for det som har blitt gitt oss, ikke bare bunaden og brunosten, men det norske folket.
For nasjoner produserer forskjellige typer mennesker, stereotypene om f. eks konfronterende, espressodrikkende italienere, engelskmannen med en stiv overleppe og en tekopp i hånden, eller den punktlige og glade tyskeren med et svært ølkrus har alle et snev av sannhet i seg.
Men de er mer enn bare nasjonale særtrekk, disse kulturelle forskjellene skaper forskjellige holdninger, de former oppførselen blant folket. Det er med på å forme samfunnets samvittighet kan man si, normene, deres identitet og verdier.
Det er ikke tilfeldig at russerne er mer kollektivt orienterte i politikken sin, at Vesten hyller individets suverenitet foran noe annet eller at janteloven står så sterkt i sosialist-Norge. Det er et resultat av verdiene våre.
For vi er alle produkter av historien. Vi står her samlet takket være den, nordmenn har noe til felles og det er ikke bare fjell, fjorder og marken vi står på. Vi har et felles historisk minne, en tilhørighet som ikke kan etterlignes. Vi vil at de som blir norske statsborgere skal assimileres og integreres, men det er lettere sagt enn gjort, man identifiserer seg med sine forfedre.
Jeg kjenner flere annengenerasjons kurdere som er gode norske borgere og, forståelig nok, samtidig har sterke følelser for situasjonen til kurderne i Tyrkia og kaller seg selv for kurder. Poenget mitt er at identitet og historie kan ikke kjøpes, det følger med utfordringer når kulturer kolliderer og motstridende ideer om verdier møtes i praksis.
Jeg kunne her nevnt en lang liste over fæle hendelser som direkte kan knyttes til ikke-vestlig innvandring, eller de økonomiske prognosene fra Brochmann rapportene. Men det er ikke min hensikt å peke på symptomer, målet mitt er å påpeke en sterk drivkraft som presser frem innvandringen, og forandre den sørgelige fruktbarhetstilstanden i landet vårt, nesten koste hva det koste vil. For innvandring er ikke en bærekraftig løsning på at norske kvinner velger å ikke få flere barn.
Jeg liker ikke å ende på en kritiserende tone, så her noen ord jeg har hørt som jeg tror stemmer.
«Å være konservativ er ikke å være imot det som er opp og fram, men å passe på at vi ikke sklir sidelengs eller bakover.»