Pussig situasjon svenskene har satt seg i, der vold og kriminalitet har eskalert parallelt med at 300 000 mennesker fra ikke-vestlige land har kommet til Sverige som migranter, flyktninger eller ved familiegjenforening osv.
Mediahusene har så og si ikke dekket samfunnsendringene, som har vært beskrevet i konkrete saker i alternative medier, via sosiale medier og som det finnes offentlige dokumenter på fra domstolene og/ eller i statsapparatet forøvrig, som man enkelt kan få innsyn i.
I Sverige ble tonen bestemt for hva mediene skal skrive om for noen år siden, da en redaktør i en av de ledende avisene skrev og sa «…det å snakke om integrering og innvandring er i seg selv rasistisk…»
Etter det la de fleste mediene seg på denne linjen, men nå ser det altså ut til at enkelte medier har endret redaksjonell linje. Bildet svenske politikere, stats-, fylkes-, kommuneapparat og polisen har tegnet av hverdagslivet stemmer ikke med opplevelsen svenskene generelt og redaksjonsmedlemmene privat ser på nært hold.
Kommentatorer, redaktører og journalister har i større grad enn for et år siden begynt å referere de sakene de ser i sitt nærmiljø, der integreringen har sviktet. De enorme mengdene nye landsmenn, som ikke har latt seg skolere og få inn i arbeidslivet, har skapt en samfunnssituasjon det ikke lenger er mulig å lukke øynene for.
Uglesett for ærlighet
Det er kuriøst å lese hva enkelte mediakommentatorer nå oppsummerer av egne erfaringer fra de senere år, der de dels er uglesett i egne redaksjoner og frosset ut av familie, venner og omgangskrets, fordi de har pekt på at «den vidåpne dørs politikk» i Sverige ikke fungerer godt.
Per i dag viser meningsmålingene at det svenske Arbeiderpartiet, Socialdemokraterna, kan få sitt dårligste valg noensinne. Partiet bikker i meningsmålingene i mai ned på 30 og i enkelte riksdekkende meningsmålinger helt ned på midten av 20-tallet. Moderaterna, som sammen med S har stått for «de åpne dørene» ligger også på rundt 20- tallet i oppslutning, og nykommeren Sverigedemokraterna ligger i samme sjikt.
Svenske mediakommentatorer oppsummerer det slik «Det har vært viktigere for S og M å ta avstand fra SD enn å gripe fatt i de utfordringene SD har pekt på, og dermed har de problemene mange svensker har opplevd i sitt nærmiljø aldri blitt håndtert i praksis».
Berøringsangst har preget det svenske systemet, knyttet til den økende populasjonen ikke-vestlige, og offentlige myndigheter, politikere og mediene har i en nærmest «Sovjet-kommunistisk ånd» sammen skapt en «sannhet» mange svensker ikke kjenner igjen.
Uten konsekvensanalyser
Det politiske flertallet har gått på den ene grunnstøtingen etter den andre, og det er blitt kjent at svenske regjeringer fra 2004-2015 i 21 av 26 proposisjoner om innvandring aldri gjorde en faglig analyse av kostnader og sosiale konsekvenser, slik svensk Riksrevisjon har rapportert om (desember 2017) der det blant annet heter:
«Granskningen visar att endast ett fåtal av de granskade propositionerna och beredningsunderlagen redovisar konsekvenser på ett sätt som motsvarar kraven som anges i gällande styrdokument.
Exempelvis uppfylls kraven på heltäckande och långsiktig ekonomisk analys sällan och i mer än hälften av fallen saknas beskrivningar av möjliga kommunala konsekvenser. Analyserna presenteras ofta kortfattat och utan bakomliggande antaganden eller beräkningar.
Det gör det svårare för remissinstanser att bedöma analysen och ge kvalificerade synpunkter på förslagen. Förslagens effekter för migrationen redovisas inte heller alltid, och analyser av risker och osäkerheter är sällsynta.»
At spillereglene for hvem som skal få komme inn i Sverige er justert og «spikket til» underveis, og der gjeldende regler og lover ikke er håndhevet, er også oppdaget.
Sverige har rundt 9.000 såkalt «ensamkommande afghaner», som har mye det til felles med Norges «oktoberbarn» fra Afghanistan, at mange ikke er under 18 år. I Sverige har man konstatert at 8 av 10 er eldre enn 18 år, men det «mekkes» løsninger fra det politiske flertallet, for at de ikke skal bli sendt i retur.
Sverige har også fått «ensamkommande marokkaner» og mange andre inn i landet de ikke vet hvem er eller hvor er. 50.000 mennesker, som er registrert ved ankomst, er «forsvunnet».
Parallellsamfunnene vokser, angrepene på politiet er økende og man sliter med å beholde polititjenestemenn i jobben og klarer ikke å rekruttere et tilstrekkelig antall nye. Borgervern er etablert så nært oss som i sommerperlen Lysekil, og årsaken er gjenger som angriper folk i deres hjem, trakasserer og overfaller eldre mennesker og bedriver vold og annen kriminalitet.
Dette er ikke kun et «Lysekil-fenomen», men utbredt i svenske små, mellomstore og store byer, der kulturkollisjonen mellom ikke-integrerte ankomne fra Asia og Afrika møter svenskene.
Langt igjen til valget i september…
Socialdemokratenes statsminister Stefan Löfven sier at han tar det rolig at partiet hans ligger grusomt dårlig an på meningsmålingene. «Det er langt igjen til valget», sier han, men han har altså kun 100 dager på seg til å rette opp i de to siste tiårs feilslåtte politikk knyttet til hvor mange fremmedkulturelle Sverige er i stand til å slippe inn og få integrert.
Den svenske statsministeren har gjort det veldig vanskelig for seg og partiet sitt, når han i år har stilt opp i debatt med SDs Jimmi Åkesson. Ingen andre enn fanatiske socialdemokrater har unngått å registrere at statsministeren er fryktelig ute å kjøre i debattene, og mangler gode svar.
At Socialdemokraterna og Moderaterna nå «skjerper tonen» i forhold til innvandring ser ikke ut til å hjelpe dem. Den svenske befolkningen mangler tillit til sannhetsgehalten i det som nå oppfattes som «fett valgflesk» og man spør seg om disse to partiene mener det de sier, vil gjennomføre det de lover eller om det kun er tomprat for å holde koken fram til valget.
Sverigedemokratenes Jimmi Åkesson har blitt nevnt som Sveriges nye statsminister. Det er selvfølgelig helt utenkelig med mindre partiet får 51 prosent av velgerne eller får et politisk flertall sammen med partiet Alternativ for Sverige, som ligger til høyre for SD politisk sett.
Uten medias hjelp
Til nå har alle svenske partier tatt avstand fra SD og sagt klart fra at det ikke finnes grunnlag for politisk samarbeid med Sverigedemokraterna. Når det nå viser seg at det er SDs politikk som vinner gehør i befolkningen har «pipen fått en annen låt», og mange partimedlemmer i andre politiske partier er ikke så steile lenger.
SD har på tross av og ikke på grunn av mediene nådd fram med sitt politiske budskap til befolkningen.
Sverigedemokraterna har ikke fått spalteplass for sine leserbrev, de får ikke annonsere i de store avisene og mistenkeliggjøringen, rasist- og fasiststemplingen Sveriges Radio og øvrige medier har øst ut over partiet har altså ikke spilt noen synlig rolle.
Man kan dog spørre seg: Hva hvis svenske medier hadde håndtert SD på lik linje med andre partier – ville de da vært større eller er det litt av «underdog-syndromet» som har gjort Sverigedemokraterna så stort på meningsmålingene?
Maktkåte politikere i Sverige har altså vært mer opptatt av å holde avstand til SD enn å gripe fatt i de utfordringene befolkningen – de svenske velgerne – opplever og har feid sannheten under teppet. Sannheten er at «den åpne dørs politikk» har feilet både som sosialt eksperiment og økonomisk. Det vil ikke innbyggerne lenger finne seg i.
Så får vi se om de neste 100 dagene vil utgjøre noen forskjell i svensk politikk eller ei.