Jeg har nettopp vært på biblioteket og snakket med min nye venn og veileder, en ekte muhammedaner. Han var der sammen med tre, fire kompiser. Jeg hadde laget en tegning av Muhammed og var veldig stolt av den. Ville gjerne vise den frem. Jeg la den på bordet mellom oss. Da ble de helt tause, dernest helt rabiate og sinna. Min venn og veileder åpnet munnen på vidt gap, men det kom ingen lyd.
Plutselig: Maaange lyder på én gang, fra alle sammen, litt av et sammensurium, det skal jeg hilse og si… sinte og høye stemmer. Det virket nesten som om de ville drepe meg, og jeg ble nokså forferdet og redd. Jeg spurte hva som var i veien, og en av dem sa at jeg ikke kan tegne profeten, fred være med ham, og jeg sa at det går jo an, for jeg hadde vitterlig gjort det.
En annen sa jeg måtte være gal. Da sa jeg at jeg trodde ikke det, jeg har bare tegnet litt, sa jeg… etter å ha lest litt om Muhammed. Det må du ikke gjøre, sa en tredje, og jeg spurte hvorfor. Han svarte noe jeg ikke forsto ordentlig, men jeg oppfattet at det ikke er bra å tegne Muhammed, og at jeg måtte slutte med det. Jeg ble lei meg og bedrøvet og tenkte at de vet vel best, de som er ekte muhammedanere.
Det er ikke lov med karikaturtegninger, sa den fjerde. Da sa jeg at det er ingen karikaturtegning, men at meningen var fremstille Muhammed som en tøff og staut kar, slik jeg tror han var. Da sa de høyt i kor at sånt måtte jeg slutte med umiddelbart. Javel, sa jeg og skjønte fremdeles ikke hvorfor det er så ille å tegne Muhammed. En av dem sa at Muhammed var blid og grei og hyggelig. Da tenkte jeg at jeg kunne gjøre noen endringer på tegningen, gjøre Muhammed blidere, kanskje la ham holde en bukett blomster i stedet for en sabel. Jeg tenkte at en slik tegning vil disse karene sikkert bli glade for.
Jeg uttaler forresten Muhammed galt. En av mine nye venner sa at jeg måtte si det annerledes. Han sa det som er riktig mange ganger, og det var noe i nærheten av «Mehhhæmmmed». Jeg prøvde selv og fikk det ikke så godt til. Da sa veilederen at jeg måtte øve på å si det ordentlig, og det skal jeg gjøre.
Jeg har lest mye og mer enn masse om muhammedanismen og stusser litt over dette med at muhammedanere er så redde for å miste ære at de av og til ser seg nødt til å drepe døtrene sine. Jeg har selv døtre og håper inderlig ikke det blir aktuelt. Men det har altså med respekt å gjøre, for muhammedanere kan ikke leve uten respekt og ære. Nesten som luft. Man dør jo hvis man ikke får puste inn luft. Det tar bare noen få minutter. Det har jeg lest et sted, kanskje i et leksikon. Muhammedanere trenger mye mer respekt og ære enn andre folk, men de må jo ha litt luft, også. Det trenger ikke være sånn frisk luft, som på fjellet. Nei, det er greit med inneluft.. med matlukt. Det går greit.
En av muhammedanervennene mine spurte om jeg vil at døtrene mine skal være horer. Da sa jeg at det vil jeg nødig. Jeg vil jo ikke det. Da sa han at det er bra. Videre sa han at alle damer og jenter må kle på seg masse slik at de ikke blir skitne horer og æren og respekten blir helt borte i løse luften. Han så plutselig sinna ut og veivet med armene i lufta omkring seg for å understreke poenget.. og da skjønte jeg litt av det, men ikke alt. Jeg tenkte litt over dette, og jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal få kledd på døtrene mine flere plagg. Jeg synes de kler seg pent som de gjør, men jeg er jo ikke utlært muhammedaner ennå.
Jeg ville vite mer om det med vold og sånn. Jeg har jo ikke lyst til å komme i den ubehagelige situasjonen at jeg må drepe en av døtrene mine, eller begge. Da sa min venn at det sikkert ikke blir nødvendig, men at det er viktig å «passe på litt», som han sa. Han snakket litt om sin egen kone og datteren sin, som nesten aldri er utenfor leiligheten og som alltid bruker hiddsjab, eller hva det heter… sånn til å ha rundt hodet… men at de er veldig fornøyd med livet og lager masse mat, baker kaker og rydder og steller hjemme. Jeg syntes det hørtes fint ut, og han sa at det er veldig fint.
Videre snakket han om en fetter i hjemlandet, som sikkert kunne tenke seg å gifte seg med en av mine døtre. Jeg sa at det kanskje er en god idé, men at jeg måtte snakke med døtrene mine først. Da lo han høyt. Så ble han ganske streng og morsk og sa at jenter skal adlyde fedrene sine og ferdig med det. Jeg tenkte litt på det og fikk respekt for ham, tenkte at dette er litt av kar, som har kontroll. Det er bra.
Plutselig kom tre andre gamle muhammedanere, kompiser av veilederen min. De ville gjerne snakke med meg. De sa at jeg burde bli muhammedaner så fort som mulig, for jeg vil vel ikke være en «sånn kafir??» Jeg hører litt dårlig og trodde han sa «kefir». Jeg ble forvirret og tenkte på mormor, som alltid drakk kefir til frokost og ble nesten 96 år. Jeg nevnte dette. De så på hverandre. En av dem sa «kafir» så høyt at en eldre dame noen bord bortenfor skvatt og i befippelsen mistet Morgenbladet og et stykke fyrstekake på gulvet. Han sa det ikke med hyggelig glimt i øynene. Han sa at kafir er det verste Muhammed vet om, de er som skitne hunder, sa han. Han spurte om jeg ville være en slik skitten hund, og jeg tenkte at det vil jeg helst ikke. Jeg liker katter bedre, men det sa jeg ikke noe om.. men nå må jeg nesten avslutte her. Jeg må øve meg på å be. Skikkelige muhammedanere må nemlig be masse, mange ganger daglig…
(Les også: «Jeg vil bli muhammedaner – Del 1» og Jeg vil bli muhammedaner – Del 2)