Historisk sett har relasjoner mellom verdens stater vært styrt av den «sterkestes rett». I darwinistisk stil ble svake statsdannelser utslettet, gjort til kolonier eller måtte finne seg i å bli satellittstater for å overleve. Mektige land kunne i prinsippet gjøre som de ville helt til de ble utfordret av likeverdige – det er slik geopolitiske interessesfærer tradisjonelt oppstår.
Det var bare etter de massive ødeleggelsene og utenkelige grusomhetene som fant sted under verdenskrigene at fløyta begynte å få en annen lyd. Kodifiserte lover og regler som skulle styre konflikter mellom verdens stater – folkeretten – ble styrket, og det regelbaserte internasjonale systemet ble gradvis unnfanget.
Etter å ha hatt vind i seilene i mange år, spesielt etter den kalde krigen, er denne liberale verdensordenen nå under voldsomt press og på vikende front verden rundt. Den «sterkestes rett» er på vei til å få et comeback i internasjonale relasjoner.
Drømmen om en regelbasert verdensorden
Siden slutten av verdenskrigene har Europas stater – med EU i styresetet – i stor grad lagt realpolitiske hensyn til side i sin iver om å skape en idealistisk verdensorden styrt av internasjonale lover og regler. I prinsippet vil det si et forsøk på å «jusifisere» (temme med lover og regler) et system som per definisjon er anarkistisk.
Europas stater har således lenge vært hovedpådriverne for at folkeretten skal styre relasjoner mellom verdens stater. Så lenge EUs relative økonomi på verdensbasis var sterk, hadde Europas stater stor innflytelse på internasjonale forhold, som igjen gjorde at den politiske tyngden og støtten til folkeretten stod sterkt. Men dette styrkeforholdet forandres nå i rekordfart – noe som får følger for det internasjonale systemet. I takt med at Europas relative økonomiske makt minker, ser vi konturene av et mer sjåvinistisk internasjonalt system vokse frem.
I denne sammenhengen, legger flere og flere mektige stater folkeretten til side for å oppnå politiske mål. De begynner i større og større grad å beskytte sine geopolitiske og geoøkonomiske interesser med ren makt. Internasjonale institusjoner som ble opprettet for å bygge opp under det internasjonale regelbaserte systemet blir ignorert av det internasjonale systemets viktigste aktører, som gjør at de mister legitimitet og relevans for hver dag som går.
Finanskrisen og Europas reise inn i irrelevans
Finanskrisen påviste store svakheter i EUs politiske økonomi som ikke hadde kommet til overflaten tidligere. Den forårsaket en kronisk økonomisk krisetilstand i Europas stater som EUs politiske regime og økonomiske institusjonelle arkitektur ikke var skikket til å håndtere.
Resultatet har vært dramatisk: På hele kontinentet har den økonomiske veksten vært vedvarende lav i over 10 år som har ført til at arbeidsledigheten har skutt i været, statsgjelden eksplodert og fattigdommen økt dramatisk – med noen få unntak. Europas stater hadde lenge fulgt en ikke-bærekraftig og forbruksorientert økonomisk modell hvor demokratiske regjeringer tok opp store statelige lån for å opprettholde rause velferdsstater.
Den europeiske velgermassens preferanser for denne modellen og tendens til å stemme på partier som støttet opp under den, resulterte i en politikk som hemmet konkurransedyktighet i møtet med økonomisk globalisering – som investeringer i infrastruktur, tilrettelegging for konkurransedyktig industri og trimming av oversjenerøse sosiale goder som gir arbeidere store incentiver til å ende opp i arbeidsledighet.
Nødvendige reformer av økonomisk politikk for å møte hard konkurranse fra Asias fremadstormende økonomier ble således ikke gjennomført grunnet dens demokratisk upopulære natur. Da Europas økonomier for alvor begynte å gå opp i limingen, forsvant det økonomiske grunnlaget som underbygger den politiske styrken nødvendig for å opprettholde den regelbaserte liberale verdensordenen.
Ekstrapolasjoner om vestens fremtidige økonomiske- og militære styrke basert på tidligere vekstrater var derfor feil. Dette førte til at fremadstormende makter i større og større grad begynte å ignorere folkeretten. De så sitt snitt til å utfordre vestmaktenes globale dominans – først og fremst i sine nærområder.
Revanchistiske makter
Kina unngikk økonomisk kollaps under finanskrisen, noe som drastisk forandret styrkeforholdet til vestmaktene. Risikokalkylen og konsekvensanalysen for kommunistpartiet for å utfordre vestlig hegemoni forandret seg raskt. Den nye økonomiske realiteten førte til at Kina kunne ta opp kampen med vestmaktene økonomisk og militært mye tidligere enn antatt. Kinas ønske om å gjenopprette sin historiske og tradisjonelle rolle som Asias ubestridte og dominante hegemon ble fort opplagt.
Det tok således ikke lang tid før landet så sitt snitt til å utfordre den geopolitiske status quo i Øst-Asia. Fra 2009 og utover begynte retorikken som kom fra Beijing å forandre seg og landet skiftet positur i sine nærområder. «Midtens rike» begynte med en langt mer konfronterende tone vis-à-vis USA på flere sikkerhetspolitiske områder. Spesielt viktig er det faktum at landet har bestemt seg for å militarisere Sør-Kinahavet og fullstendig ignorere «havets lov» som stipulert i folkeretten. Det har gått radig raskt – flere militæreksperter mener nå at Kina vil komme seirende ut av en konflikt med USA i området.
Videre som en konsekvens av vestens relative politiske og økonomiske nedgang, begynte EUs nærmeste og mektigste nabostat – Russland – å forandre sin realpolitiske positur. Fra å være relativt «temmet» etter Sovjetunionens kollaps, ble landet mer ekspansivt enn på lenge. Invasjonen av Georgia i 2008 og annekteringen av Krim i 2014, samt det pågående militære eventyret i Øst-Ukraina, vitner om at Russland i stor grad har valgt å legge folkeretten på hylla for å fremme sine geopolitiske interesser.
Den utopiske europeiske drømmen om et helt demokratisk Russland i den klassiske europeiske liberale ånd har således gått i brast. Putin har ingen planer om å innlemme Russland i etterkrigs-Europas idealistiske politiske filosofi. Det er ingen grunn til å tro at personen som kommer etter Putin kommer til å være av en annen oppfatning – det er ønsketenkning.
På EUs flanke i Sør-Øst, har Tyrkia også beveget seg vekk fra det liberale Europas folkerettslige utopiske visjon. Det snakkes nå åpenlyst om å gjøre om på grensene til Hellas som ble trukket etter første verdenskrig – fordel Tyrkia. Landet har aktivt støttet jihadistbevegelser i Syriakrigen og tyrkiske overgrep mot etniske kurdere vokser i omfang. Erdogan fremmer intoleranse hvor hen han går, og er nå i åpen konflikt og munnhuggeri med mange av Europas statsoverhoder.
Under AKP og president Erdogans ledelse, beveger landet seg stadig lenger inn i en islamistisk-autokratisk retning. Den frie pressen blir undergravd og medier som er kritiske til styresmaktene blir stengt ned. Den lovgivende makt er på vikende front – massefengsling av regjeringens politiske motstandere er et faktum. Videre snakker den tyrkiske presidenten åpenlyst om islam og islamisme som løsningen til Europas strukturelle sosiale problemer.
De tre overnevnte eksemplene representerer politiske filosofier som ikke under noen omstendigheter er i tråd med et internasjonalt samfunn basert på prinsippene i folkeretten – heller motsatt. De er inkompatible med det idealistiske Europas fremtidsvisjon. For øyeblikket finnes det heller ingen plan B.
Hva nå, Europa?