Filosof med doktorgrad, førsteamanuensis og ekstremismeforsker ved OsloMet Lars Gule sier til Dagsavisen (bak betalingsmur) at Aisha Shezadi samt alle «norske» IS-kvinner som sitter i fengsel i og rundt Syria bør hentes «hjem». Det er et ekstremt, terrorist- og IS-vennlig standpunkt.
Wikipedia forteller historien om da Gule som 22 år gammel terrorist in spe i 1977 ble arrestert i Beirut med 750 gram sprengstoff i ryggsekken. Tre mål i Israel utpekt av Gules palestinske oppdragsgiver var alle sivile. Den greidde Gule å snakke seg ut av. Han hevdet at han skulle velge mål selv, hadde store problemer ved tanken på å ta liv, og ville satse på en mer «symbolsk» aksjon.
For ordens skyld: Jeg anser Israel for å være en militær okkupantstat som illegalt annekterer palestinsk territorium. Det er et legitimt politisk standpunkt som alle andre, og bør kunne diskuteres på en sivilisert måte. Terror er ingen sivilisert diskusjonsform fra noen side.
Etter et ubehagelig møte med libanesisk etterretning ble Gule raskt sendt hjem til Norge. Her gikk reintegreringen i det norske samfunn som en lek. Med en generøs påtaleunnlatelse fra norsk rettsvesen kunne han starte studiene ved Universitetet i Bergen allerede i 1978.
Til karrieren hører over fem år som generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Ved OsloMet (tidligere Høyskolen i Oslo og Akershus) har Gule siden 2012 særlig forsket og undervist i ekstremisme. Det kan synes som en litt underlig karriere med hans utgangspunkt, men hvorfor ikke?
Personlig erfaring kan være viktig for forståelsen av et saksområde. Det behøver f. eks. slett ikke være negativt at folk med personlige problemer søker seg til utdanninger innen psykiatri og sosialt arbeid. Den som har skoen på, veit hvor den trykker osv.
Det forutsetter imidlertid at man skaffer seg kritisk distanse og lærer å sette ting i perspektiv. Jeg synes ikke ektremismeforskerens nye, ekstreme standpunkt tyder på at han har greidd det. Hvem kan stole på Lars Gule? Hva har han egentlig lært at hendelsen i Libanon, av utdannelsen, av karrieren?
Foredragsholderen og kronikkskribenten er i dag del av det norske institusjonelle maktapparatet. Kan folk i slike posisjoner tillate seg hva det måtte være, med ryggdekning fra staten og det humanitærpolitiske komplekset? Hvor går egentlig grensa mellom å være nyttig idiot og åpen støttespiller for en terrororganisasjon?