Avengers: Infinity War
Am. action/sci-fi
Med: Robert Downey Jr., Chris Hemsworth, Mark Ruffalo, Chris Evans, Scarlett Johansson, Don Chadle, Tom Holland, Chadwick Boseman, Paul Bettany, Elizabeth Olsen, Letitia Wright, Pom Klementieff, Karen Gillian, Zoe Saldana, Josh Brolin
Regi: Anthony Russo, Joe Russo
2 timer 29 min.
Karakter: 4/6
Superhelter på løpende bånd
Avengers: Infinity War er nok en film om det gode mot det onde og såpass overdimensjonert at det får Ringenes Herre til å fortone seg som en beskjeden indie-film fra New Zealand.
Marvel klarer virkelig å melke pengekua for hver dråpe. Avengers-filmene har vært blant deres beste og også mest kostbare satsinger. Men her spares det på absolutt ingenting og hver film må overgå den forrige med høye skritt. Dette skal være den spillefilmen hvor flest antall superhelt får boltre seg. Vi snakker om mer enn 20 supermennesker i spandexdrakter, pluss en rekke teknologiske Hercules’er og mutanter med superevner. Det er nesten som man puster litt lettet ut over å treffe noen som ikke har noe supert ved seg. I rollen som Iron Man klarer Robert Downey jr., å være sjarmerende og naturlig oppi det hele.
Kreditt skal gå til regissørduoen, brødrene Russo, som klarer å balansere så mange baller i luften på en gang. Tenk bare på hvor ille DC Comics Justice League (2017) bar av sted, hvor regissøren ikke klarte å holde styr på alle superheltene!
En annen ting de er bevisste på er å balansere det overdimensjonerte med det komiske, for dette kunne blitt en grusomt pompøs film om man ikke fikk smilt og humret litt mellom alle de overjordiske actionstuntsene. Phew! Man går fra den ene vanvittige actionscenen til den neste slik at de slår hverandre litt i hel. Det pustfrarøvende, heseblesende mister litt sin effekt, hvis du skjønner.
Så var det handlingen da. Selv om filmen varer i 150 minutter så er det ikke fordi at det er så mye handling altså, men den tæres ut i det evinnelige (no pun intended!). Kjempen Thanos (Brolin) har en snedig liten plan: nemlig å utrydde de fleste skapningene i universet, ettersom det vil bli bedre tilgang på ressurser for de som er gjenlevende. For å oppnå dette målet må han samle noen spesielle steiner og først da kan han starte med sitt prosjekt. Hvorvidt Thanos selv ønsker å styre i beste Pol Pot-stil etter at de fleste er sveipet bort, er noe uklart, men det får vi nok greie på i neste film, som har tentativ premiere våren 2019. Det er også så smått irriterende med denne filmen at det blir en slags «spennende fortsettelse følger i neste nummer»-slutt. Det hører vel mer til serie-konseptet og ikke spillefilmer. Selv om budsjettet på Avemgers: Infinity War er på full høyde med militærbudsjettet til et mellomstort asiatisk land har den likefullt et visst slektskap med såpeoperaene