Nå som vi endelig har fått tilstrømmingen av asylsøkere ned på et bærekraftig nivå. Da dukker Jan Egeland opp som et troll i en eske. Vi kan stille klokka etter ham, og (salgs)argumentene hans kommer som perler på en snor. Det går i våre internasjonale forpliktelser, «FN sier…», menneskerettigheter og rettssikkerhet. Selvfølgelig utlendingers rettssikkerhet, ikke nordmenns rett til å bestemme i ens eget land.
Sjefen for Flyktninghjelpen Jan Egeland tjener selv langt over millionen, han har tidligere vært FN-pamp og statssekretær i AP. En posisjon som har gått i arv, hans far var minister. I Aftenposten kaster han inn en brannfakkel med følgende overskrift:
«Vårt samfunn blir rikere og tryggere. Piggtrådgjerdene mot familier på flukt blir høyere og høyere. Stans kappløpet bort fra folkeretten»
– Europas nasjoner konkurrerer i et kappløp mot menneskerettslige og flyktningrettslige bunnivåer. Også i Norge, hvor sårbare menneskers rett til beskyttelse tradisjonelt har stått sterkt, kappes politikere i å bygge murer mot asylsøkere og flyktninger.
I vanlig stil sparer ikke Jan Egeland på kruttet:
– Rettssikkerheten til asylsøkere og flyktninger svekkes. Det er derfor et farlig signal til andre land at rettssikkerheten til asylsøkere og flyktninger i Norge svekkes. Fremfor å undergrave Flyktningkonvensjonen bør norske politikere søke fellesløsninger med andre land innenfor våre forpliktelser.
Men hva med rettsikkerheten til den norske befolkning?
I sør er det en ukontrollert befolkningseksplosjon og presset kommer til å øke betraktelig med årene. Hver koster noen millioner stykke og veldig få kommer ut i arbeid. Vi får gettoer med folk som lever i diaspora og har en lav deltagelse i samfunnet.
Er det lov å spørre om Jan Egeland ber for sin syke mor?
Med årene har nordmenn begynt å tenke: når skal nok være nok? I en årrekke har vi fått høre at nå er det krise og vi må åpne døra. Men når enn hører «ulv, ulv» for meget?
Krisen er ikke akutt, den er kronisk og den forverres. Vi har også en tålegrense. Når den demografiske endringen gjør at mange føler seg fremmede i sitt eget land, og at utgiftene begynner å utgjøre en belastning på velferdsstaten.
Vi har bygd opp en velferdsstat og den er etablert gjennom et tillitsamfunn, men tillit fordrer en gjensidig oppslutning og om den svekkes så belaster det velferdsstaten. (Brochmann-utvalget 2 – Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring). Flyktninger gjør det svakt på arbeidsmarkedet og har et overforbruk av velferdstjenester.
Nå har Norge kommet ned på et bærekraftig nivå, men om vi skal gjøre som Jan Egeland krever, så kan vi ikke ha begge deler. Folk betaler skatt for å få fellesgoder, men om de må dele det med folk som ikke bidrar: Da reduseres skatteviljen.