Vi lot en anonym 61-åring komme til orde i går med sine erfaringer med NAV. Det var en historie som nå går «viralt» på sosiale medier, og Resetts kommentarfelt bobler. Noen kjenner seg igjen på grunn av liknende erfaringer, for andre gjør det bare vondt å lese om en slik skjebne.
Å havne i arbeidsledighet og søke hjelp er ydmykende for de fleste. Men ikke for alle. Noen vil alltid lure til seg rettigheter, og derfor må systemet være strengt og litt «vanskelig». Det må ikke være for lettvint å få trygd snarere enn å jobbe.
Men hva skjer med et slikt velferds- og hjelpesystem når Norge er blitt overflommet av trengende fra Europa og den tredje verden? Mange av disse blir klienter på NAV, og de er ofte lavt kvalifisert og mangler både språklige evner og kulturell forståelse.
Og enda verre: I noen miljøer er det ren sport å få mest mulig ut av NAV. De lever i så segregerte parallellsamfunn at det heller ikke er forbundet med noen skam å utnytte det norske velferdssystemet, ofte tvert imot.
Dette har vi visst lenge. Systemet er ikke bærekraftig.
Men det er ikke bare klientene på NAV som har forandret seg, nå har det også skjedd noe med arbeidsstokken der. Stadig flere av de som jobber på NAV er dårlige i norsk, de kan ha svak i kulturell forståelse for samfunnet, for væremåter, verdier og forventninger. Og dessverre kan enkelte tenkes å ta med seg usunne holdninger inn i jobben, korrupte praksiser fra egne hjemland og i noen tilfeller endog fordommer mot vertsnasjonens opprinnelige innbyggere.
61-åringen har et langt og suksessfullt arbeidsliv bak seg. Det kan vi underskrive på. Så står han uten arbeid i en alder av 58 år og oppsøker NAV slik han skal. Der må han tilpasse seg folk som knapt kan lese og skrive, og han må sitte i et avhengighetsforhold til mennesker som hans egen «status» er i utakt med.
Det gjør oss uendelig vondt å lese slikt.
Ikke unikt
Andre har også kontaktet oss med dårlige erfaringer de har hatt med ansatte på NAV. De er arrogante, oppfører seg ikke «norsk», det oppleves som om de skal «ta igjen» for noe. Kanskje for ydmykelser eller diskriminering som de selv har opplevd? Andre er bare uten kompetanse eller språkforståelse og gjør en fryktelig dårlig jobb.
Det kan være at NAV blir den første institusjonen i Norge som ødelegges mest fundamentalt av de nye kulturelle praksisene som masseinnvandringen medfører. Vil NAV rives av en kamp om ressurser, definisjonsmakt og hierarki?
Den først tapende part i dette sjokket mot velferdssystemet er norske nordmenn i en vanskelig situasjon. Velferdskaken må deles på stadig flere, og hjelpetiltakene rettes i god norsk ånd mot de fremmedkulturelle først. Det er jo de som har det aller verst.
Og så sitter man da der på kvalifiseringskurs sammen med folk som ikke forstår noen ting av det som blir sagt, og hvor man som jobbsøker knapt forstår det «veilederne» sier heller.
Da er det lett å forstå frustrasjonen fra vår mann i går: «Det Norge jeg en gang elsket over alt har forsvunnet. Noen har klart å slå en kile mellom oss,» skrev han.
Han sier farvel til hele Norge og foretrekker å dø uten statsborgerskap. Han er forrådt, forlatt, fornedret.
Vi kan ikke la det skje.