Noen forvirrede mennesker mener at soldater for fiendtlige makter skal være velkomne på norsk jord. Man mener at Norge har et ansvar for disse menneskene. Går det an å hate Norge så mye? Hva har nordmenn flest gjort for å fortjene at myndighetene med viten og vilje slipper soldater som har kjempet i krig for samfunn som er stikk i strid med våre verdier, og mot våre vestlige allierte, inn på vårt territorium, blant våre landsmenn?
Hvorfor glemmer til stadighet disse uvitende aktivistene hvem disse menneskene er? Det er ikke ordinære kriminelle som skal bli møtt med den liberale rettsstaten. Dette handler om krig. Krig mot oss og mot våre allierte.
Mennesker som er født i Norge, uansett bakgrunn, som velger å slutte seg til fiendtlige makter for å utkjempe krig mot oss, vår vestlige sivilisasjon og andre, kan av hensyn til nordmenns sikkerhet aldri være velkomne tilbake på norsk jord. Vi er ikke pliktige til å møte dem med rettsstatens prinsipper. Fordi dette er ikke kriminelle. Det er fiendens soldater. Og krig er unntakstilstand.
Abid Raja i Venstre går ikke like langt som enkelte, men han mener også at vi skal hente hjem barna til disse soldatene. Også dette bør være uaktuelt. Barna er foreldrenes ansvar først og fremst. Det er klart at de i utgangspunktet også er Norges ansvar, som statsborgere i dette landet, men her må vi veie dette idealet opp mot praktiske problemstillinger.
Om vi tillater dem å komme tilbake, åpner dette for en mengde problemer. Skal vi la foreldrene komme også? Det er uaktuelt for mange nordmenn av overnevnte grunner. Og om vi ikke lar foreldrene bli med dem, hvem vet hva slags antagonistiske holdninger barna kan ha med seg i bagasjen, som vil kunne bli enda verre, om vi splitter dem fra sine familier? Dessuten, hvem defineres som barn? Er det alle under 18, så risikerer vi bare å ta i mot flere unge, kampklare menn med åpne armer.
Aisha Shezadi er en av islamistene som angrer og vil «hjem» til Norge, etter å ha forrådt vårt rike og sluttet seg til en ekstremistisk terrororganisasjon som hun fortsatt støtter. Fordi hun har barn, så mener altså noen at hun skal få komme hit. Hva godt vil det gjøre det norske folk, at denne kvinnen blir dullet med av vår skånsomme rettsstat og plassert i fengsel der hun kan påvirke andre med sin islamistiske ideologi?
Vi kan ikke alltid foreta det ideelle valget, der vi ofrer oss selv for kjeltringenes menneskerettigheter. Noen ganger må det fattes praktiske beslutninger, som tar utgangspunkt i hva som er best for flest nordmenn og vår sikkerhet. Ingenting er viktigere i et fritt samfunn, enn å være trygg.
Noen ganger må vi evaluere hvilke menneskerettigheter som er fundamentale, og hvilke som strengt tatt ikke bør få forrang fremfor tryggheten til et helt folk og stabiliteten i en hel nasjon. Det er ikke alltid rom for å gjøre det snilleste og mest selvoppofrende. I flere tiår har dette vært det rådende paradigmet. Det er egoistisk av oss å gjøre noe som er bra for det norske folk, som trygger oss, men som er dårlig for eksempelvis Mulla Krekar. Det kan ikke fortsette, og vil få en slutt før eller senere.
Våre politikere har en tendens til å innvilge vanlige nordmenn ansvar for alt mulig, på bekostning av oss selv, vår trygghet og vårt samfunns bærekraft, med begrunnelse i at vi plikter på grunn av menneskerettighetene. Det er så lett for politikere å stå på talerstolen inne på Stortinget og fra en privilegert posisjon og si at Norge har eller bør ha det ene eller det andre ansvaret overfor verden, uten å tenke over hva slags konsekvenser dette kan få for nordmenn flest.
Politikere og mediapersonligheter som støtt og stadig mener at Norge har ansvar for å gjøre det ene eller det andre overfor utlendinger, gjør lurt i å huske hva slags posisjon de er i, at de befinner seg milevis unna den hverdagen vanlige folk lever i. De er ikke de mest sårbare for seksuelle overgrep fra fremmede menn ingen vet hvem er. Det er i all hovedsak ikke de som må leve med at nabolagene deres blir forvandlet til ghettoområder der kriminelle ungdomsgjenger styrer.
Hvor mye lenger skal vi nordmenn finne oss i at vår sikkerhet kommer i andre rekke, etter terroristenes og kjeltringenes menneskerettigheter? Vil vi noen gang våge å utfordre menneskerettighetsfanatismen? Har vår nasjon så mye som en anelse overlevelsesinstinkt, så vil en slik debatt reises, og det snarere før enn senere.