Å be til Allah er ikke bare bare. Det trengs øvelse. En av mine muhammedanervenner på biblioteket hadde sagt at jeg må skaffe meg et bønneteppe, helst med innvevd kompass… slik at jeg kan sikte meg inn på Mekka der nede i Midt-Østen.
Jeg har ikke verdenskart, men jeg har en gammel globus. Jeg tok frem et målebånd og fant at avstanden mellom der jeg bor og Mekka er ganske nøyaktig 13 centimeter. Det er ikke langt, men jeg kan love deg at det er langt i virkeligheten. Derfor er det viktig å legge bønneteppet i riktig posisjon; bare noen få millimeters avstand kan gi mange hundre kilometers bom på Mekka. Jeg vil jo ikke at bønnene mine skal komme helt ut av kurs og kanskje treffe en beduinleir i ørkenen utenfor Bagdad, eller lande på et torg i Teheran. Viktig også – tror jeg – at bønnene har kraft nok, slik at de ikke ramler ned i Middelhavet, eller i en polsk landsby der alle er katolikker. Det skulle tatt seg ut.
Jeg har en gammel fillerye arvet fra mormor. Fint bønneteppe, tenkte jeg. Jeg har et kompass fra den tiden jeg var liten gutt og orienterte meg litt i skauen. Jeg fant kompasset. Det lå i en eske på loftet. Silva-kompass. Jeg snurret det rundt mange ganger, og den røde pilen pekte i samme retning hele tiden.
Jeg lærte litt om trigonometri på skolen, og det har jeg ikke glemt. Jeg brukte formler jeg husker og prøvde å kompensere for dette med at jorda er tilnærmet rund. Det var vanskelig, men etter drøyt seks timers kalkulasjon og finregning med kateter, hypotenus, tangens og litt cosinus og slike saker, bestemte jeg bønneteppets posisjon… hvertfall sånn cirka. Jeg vurderte om sterke vinder kan påvirke bønners ferdsel, men slo det fra meg. Utregning av bønnebaner med sidevind vil uansett være for komplisert for meg… denslags er nok forbeholdt sisteårsstudenter ved koranhøyskoler.
Jeg la fillerya på plass og bøyde meg ned, med rumpa i været og neseborene mot Mekka. Men jeg var urutinert og ramlet over på siden og traff en potteplante som veltet. Potta knuste. Det støyet ganske mye, og katten min – som slappet av i sofaen – løftet litt på hodet og la seg straks til rette igjen og sovnet.
Etter flere forsøk greide jeg å komme i ordentlig bønnestilling. Jeg hadde et ark påtrykket en bønnetekst, som jeg hadde fått av en av mine muhammedanervenner på biblioteket. Jeg ga meg til å be. Da våknet katta, begynte å remje og mjaue. Den ville ut. Jeg syntes det var underlig, hun hadde nettopp vært ute. Jeg tenkte at hun kanskje var fysen på litt ferskt kjøtt og ville på musejakt. Jeg slapp henne ut.
Jeg ville begynne på nytt, men fillerya var kommet ut av posisjon. Jeg rettet det opp og satte tre tusjmerker i parketten, ved tre av teppets hjørner. Jeg begynte å be. Jeg brukte arket jeg hadde fått og uttalte ordene så godt jeg kunne. Forsto ingenting av det, men så lenge Allah forstår, er det greit. Slik tenkte jeg.
Men det var ganske søvndyssende i lengden å høre seg selv si uforståelige ord. Jeg sovnet rett og slett, falt over på siden. Jeg våknet en time senere, kanskje to. Da var ikke hodet mitt vendt mot Mekka, men mot Hokksund og omegn. Jeg tenkte at det er jamen dumt å sovne når man skal be og at jeg måtte bli flinkere. Jeg ba tilsammen fem ganger den dagen og syntes det gikk ganske bra, men jeg ble ganske søvnig… må innrømme det.
Jeg gledet meg til å treffe muslimvennene mine på biblioteket. De hadde forresten begynt å kalle meg Ali Abdul; de syntes ikke døpenavnet mitt passet så godt. Jeg sa det var greit og kunne nesten ikke vente med å vise frem den nye tegningen jeg hadde laget, av Muhammed med blomsterbukett og et stort smil.
Må si jeg ble overrasket av reaksjonen. De ble enda sintere enn sist. En av dem grep tegningen, krøllet den sammen og kastet den på gulvet, hoppet og trampet på den så lenge at han tilslutt mistet pusten og besvimte. Han ramlet overende og veltet en bokreol med sikkert 1000 bøker. Forferdelig lurveleven. En kvinnelig bibliotekar ilte til, slapp seg ned på kne og prøvde å ruske liv i den bevisstløse muhammedaneren. Da grep en av de andre inn. Han skrek mange uforståelige ord og trampet i gulvet. Han ropte at bibliotekaren måtte slippe taket. Den stakkars bibliotekaren skjønte ingenting, ikke jeg heller. Etterhvert våknet den utslåtte muhammedaneren, bibliotekaren forsvant som softis i sommervarme, og alle muhammedanerne stirret på meg. En av dem sa at bibliotekaren kunne ha mensen, kanskje hun var hundeeier også… og slik kan det gå når noen tegner profeten, fred være med ham.
Tegningen var helt ødelagt. Veilederen min sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Det går ikke an å tegne Mehhhæmmmed, sa han. Jeg sa at jeg syntes tegningen var fin og at blomstene var friske og helt sikkert nyplukkede. Da ble han skikkelig sinna og sa:
«ALI ABDUL… DET ÆKKE LOV Å TEGNE PROFETEN!!!!!!!!!!!!!!»
Videre sa han at jeg hadde fornærmet og krenket profeten og alle muhammedanere i hele verden… og hvis jeg ikke sluttet å lage slike tegninger, kunne det godt tenkes at noen ville sette fyr på en norsk ambassade et eller annet sted, og noen kunne bli drept, sa han og jeg fikk følelsen av at han mente meg. Jeg ble veldig lei meg og ganske nedfor. Jeg ba om tilgivelse, og da sa veilederen min «allahu ahkbar» og at det var greit.
De andre snakket seg imellom på arabisk, eller noe sånt. Mange harde lyder. De virket sinte, men gamle menn er jo ofte det. En av dem – han hadde svær, brun kjortel med en gammel dressjakke over – spurte om jeg hadde hørt om moske. Jeg skjønte at han mente moské og sa at det hadde jeg. Han sa at de ville bygge moske, men de trengte penger, for det er ikke gratis å bygge mosker, sa han. Jeg sa at det skjønte jeg. Jeg tenkte at han tenkte på 100 kroner, eller der omkring. Jeg tok opp lommeboken, men da begynte de å le alle sammen. De snakket i munnen på hverandre, utenlandsk med mange rare lyder. En av dem sa at de trengte 10 000 kroner. Jeg ble ganske paff og sa at det var mye penger. Da sa han at 10 000 kroner bare er tusen tikroninger, eller hundre hundrelapper og egentlig ikke så mye. Det måtte jeg si meg enig i og spurte om når moskeen ville stå ferdig, slik at jeg kunne be der. Da snakket de sammen igjen, uten å bruke norske ord. Ingen av dem ga meg noe ordentlig svar. Jeg sa at jeg skulle tenke på det og ville legge vekk lommeboken, men da nappet en av dem til seg hundrelappen jeg hadde tenkt å gi og sa at det kunne være «første pådrag». Han mente nok avdrag. Jeg sa det var greit, men jeg kjente inni meg et sted at det ikke var så greit.
Jeg hadde lyst til å vite mer om noe jeg hadde lest, dette med at muhammedanere gjerne vil skjære i småjenters kjønnsorganer og fjerne deler av derfra, og noen ganger sy igjen alt der nede, slik at jentene nesten ikke greier å tisse på vanlig måte, og at det blir sårt og vondt. Da ble det helt stille en stund, så stille at man sikkert kunne ha hørt en sommerfugl bæsje på et bønneteppe, og ansiktene deres ble veldig alvorlige.
En av dem spurte hvor jeg hadde lest dette. Jeg sa at det husket jeg ikke. En annen sa at jeg måtte slutte å lese sånt, for det var bare løgn. Veilederen min sa at «itringsfriheten» i Norge er noe forferdelige greier, Satans påfunn, og at det er det verste Muhammed og Allah vet om. Jeg spurte om det virkelig er sant det jeg hadde lest. Da sa de at det bare var løgn skrevet av rasister, nazister, fascister og sånne antimuhammedanere som vil krenke Muhammed og Allah og alle muhammedanere… og at de skulle vært drept. En av dem sa at noen i FrP kan ha skrevet noe slikt.
Jeg syntes dette var rart, for jeg hadde lest om dette mange ganger. Det hadde også vært mye om det på fjernsyn og radio. Det sa jeg, og da sa de alle i kor – veldig høyt – at det er propaganda funnet på av de som vil fornærme og krenke alle muhammedanere i hele verden og vel så det, men at det snart vil bli opprettet kalifater, og da blir alt bra, og alle i hele verden vil være enige om at Muhammed og Allah er best i hele verden.
Da de gikk, sa de «ma’alsalama», og jeg sa «morna». På vei hjem gikk jeg og funderte på om muhammedanismen virkelig er no’ for meg. Jeg syntes det var mye med muhammedanismen jeg ikke forsto. Syntes ikke det var noe hyggelig det der med at man ikke kan si og skrive det man tenker og mener. Jeg tenkte på de små pikene som sikkert ikke har det så bra etter at noen har skåret i dem med kniv. Forøvrig syntes jeg det var mye træl og mas med disse bønnene.
Jeg gikk forbi kirken hvori jeg ble døpt. Den sto akkurat der den sto den gangen. Den var diskré opplyst av noen få lamper. Kirken var vakker i den mørke, stille kvelden. Jeg tenkte at jeg kanskje bør besøke den en søndag. Jeg tror nok jeg bestemte meg der og da… for å ikke bli muhammedaner. Det var ikke noe for meg. Men jeg ville gjerne rette opp i dette med den tegningen som muhammedanerne ble så sinte for. Jeg ville forandre litt på den, slik at den ikke lenger fremstilte Muhammed, men en helt vanlig muhammedaner. Jeg ville hilse til alle med mitt muhammedanske navn som jeg ikke ville bruke mer. Da ville alle bli fornøyd, resonnerte jeg. Alle ville være venner. For det er jo fryktelig dumt å være uvenner.
Jeg gledet meg til å gå i kirken, kanskje allerede førstkommende søndag. Kanskje treffer jeg gamle kjente. Kanskje er det den samme presten som før. Han var en hyggelig mann, snakket med lav stemme og var aldri sinna.
Jeg gikk hjem og la fillerya tilbake der jeg fant den. Kompasset la jeg i en roteskuff. Katten lå på sofaen og koste seg med stillheten. Den var mett i magen. Jeg klødde den litt bak øret. Hun sa purr-purr-purr-purr-purrr…
(Les også: “Jeg vil bli muhammedaner – Del 1 – Del 2 og Del 3)