I den siste målingen til Sentio referert av Nyheter Idag oppnår Jimmi Åkessons parti 26,1 % og Sverigedemokraterna (SD) er dermed Sveriges største parti. Nest største parti er Stefan Löfvens Socialdemokraterna med 21,7 %. Moderaterna får 17,1%.
Tallene er dramatiske. Sverige har en høy andel innvandrere, og med unntak av en del østeuropeiske innvandrere, vil svært få av disse stemme SD. Blant etniske svensker er det derfor rimelig å anta at SD har støtte av mer enn 30 % av befolkningen.
Samtidig er SD på «en annen planet» enn de andre partiene. Gapet mellom SD og de andre partiene er langt større i Sverige enn gapet mellom FrP og de andre partiene er i Norge. Sverigedemokraterna er også langt mer eksplisitte i sine standpunkter enn FrP. På en måte kan vi si at SD er enda mer til høyre enn det FrP er.
Vi har tidligere rapportert at SD er det største parti blant de unge i Sverige, og at støtten blant de unge er større enn den er blant eldre svensker. Også dette er en trend motsatt av det vi finner i Norge, men hvor trolig Norge kommer til å følge etter og at det vil vise seg i økt støtte til FrP.
Kort oppsummert er Sverige særdeles polarisert langs to akser: mellom svensker og visse innvandrersegmenter, og også etniske svensker imellom.
Det gjenstår å se hva svenskene faktisk gjør når de står ved stemmeurnene i september. Det kan være at noen vil «trekke seg» fra å faktisk stemme på SD i siste liten. Vi skal ikke undervurdere hvor stort sprang det må være for politisk korrekte og i årevis virkelighetssky svensker å skulle stemme på det partiet som nå påpeker hvilket uføre deres egen blindhet har ført landet opp i.
Inntil nå har de andre svenske partiene behandlet SD som en paria og tatt fullstendig avstand fra å samarbeide med dem. Kan dette fortsette hvis SD blir det største partiet med god margin? I så fall vil svenskenes sinne og frustrasjon, og derved SDs oppslutning, bare øke enda mer.
Men en regjering ledet av SD og med Moderaterna som støtteparti vil bli et politisk eksperiment uten sidestykke. Vil SD faktisk forsøke å endre svensk forvaltning og praksis så raskt som deres egen beskrivelse av alvoret i situasjonen tilsier er nødvendig?
Det eneste vi kan si med sikkerhet er at Sverige har gått fra å være et av verdens kjedeligste land på 1970-tallet til nå å være av verdens mest «interessante» samfunn.
For oss i Norge kan Sverige tjene som et (skrekk)eksempel som vi kan lære av. Mye av problemet med en realitetsorientering har vært den naive, håpefulle innstillingen til multikulturalistene. Krisen i Sverige, et land og en kultur vi deler mye med, gjør det mye vanskeligere for utopistene å avfeie som et irrelevant sammenlikningsgrunnlag.
Å «se til Sverige» har blitt påkrevd, både for de som vil forstå, og for de som vil gjøre noe – her i Norge.