Den 7. juni fant Vladimir Putins årlige tv-overførte møte med befolkningen sted. At mange russere har sett frem til denne begivenheten og ønsket å stille presidenten et spørsmål kan det være liten tvil om. Ifølge arrangørene skal det ha kommet inn over to millioner spørsmål til Putin i forkant av sendingen. Og ytterligere 500 000 skal ha sendt inn sine spørsmål og kommentarer i løpet av sendingen, som varte i over fire timer.
Sendingen – der ministre, guvernører og høytstående embetsmenn ved hjelp av et avansert kommunikasjonssystem ble trukket inn i utspørringen av presidenten – sier mye om forskjellen mellom russisk og vestlig politisk kultur.
Mange av spørsmålene dreide seg om økonomiske og sosiale forhold. En mann klaget over økt bensinpris. En kvinne klaget over at hun og mannen ikke hadde fått gratis tomt til husbygging, slik barnefamilier var blitt lovet. En barnefamilie klaget over problemer med å få billig boliglån, slik familier med mange barn hadde krav på. En gruppe kvinner klaget over nedleggelsen av et lokalsykehus. En aktivistgruppe klaget over planene om å nedlegge en landsbyskole.
Putin uttrykte forståelse for klagene, og den relevante minister eller guvernør lovet å ordne opp.
Også en mengde andre temaer – alt fra behovet for miljøvennlig søppelhåndtering til utenrikspolitikk – ble berørt under maratonsendingen. Men Putin kom ikke med noen oppsiktsvekkende uttalelser.
Vestlige tv-seere hadde sannsynligvis slått av utspørringen etter 20 minutter. Flere titalls millioner russere, derimot, har fulgt sendingen. Dette vitner om en betydelig forskjell i politisk kultur.
En åpenbar forskjell mellom russisk og vestlig politisk kultur er at russere i langt større grad enn vestlige mennesker mener at deres liv direkte påvirkes av myndighetene, slik at det er viktig å følge med på en utspørring av presidenten og de styrende. Denne forskjellen har historiske årsaker.
Russisk nyere historie er dramatisk og full av brå endringer knyttet til lederskifter som i høy grad har påvirket folks hverdag. For eksempel overgangen fra stabilitet og beskjeden velstand under Brezjnev til kaos og sammenbrudd under Gorbatsjov og Jeltsin – og til stabilitet og økende velstand under Putin. Hverdagen til folk i Vesten, derimot, påvirkes tilsynelatende i liten grad av lederskifter.
Russere har dessuten etter alt å dømme en sterkere tro enn folk i Vesten på at en sterk leder kan ordne opp i deres problemer.
Og tv-utspørringen – der ministre og guvernører måtte stå skolerett for presidenten og misfornøyde borgere – knytter an til et grunnmotiv i russisk politisk tenkning, gjerne omtalt som folkelig tsarisme, som går ut på at det er en naturlig allianse mellom en sterk leder og folkemassene rettet mot oligarkiske elementer. Oppfatningen om at det er en naturlig allianse mellom en sterk leder og folkemassene finnes også i vestlige samfunn, men den er trolig mer utviklet i Russland.
Endelig vitner interessen for tv-utspørringen om at russere har sans for den solide – eller traurige – formen for politikk som var vanlig i de vestlige landene for noen tiår siden da myndigheter og politikere ble bedømt ut fra deres evne til å oppfylle sine løfter til befolkningen, slik at politikken dreide seg om hvor mange boliger som var blitt bygget, antallet utdannede lærere og liknende.
Innlegget ble først publisert på Kaleidoskop.