17 år gamle Marie Skuland ble knivstukket og drept på Sørlandssenteret i november i fjor. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Tanken på å skulle si noe fordelaktig og forsvare en som har tatt livet av et uskyldig menneske og deretter skadet et annet menneske, er fjern for de aller fleste av oss. Min umiddelbare empati går til familien til 17 år gamle Marie Skuland som sitter igjen med tanker og savn vi ikke kan forestille oss. Min empati går også til Christine Aaneland og hennes familie, som var nær ved å miste sin datter på et så tragisk og brutalt vis. 

Å belyse saken på en annen måte er dermed ikke synonymt med at det er mangel på empati for ofrene. Vi har alle i største grad empati med de pårørende og den som mistet livet så brått og brutalt. 

Men samtidig har jeg en personlig erfaring med gjerningspersonen, med den som drepte. Og jeg har ikke klart å få denne tragedien ut av hodet. Jeg har også hatt skyldfølelse. Kunne jeg gjort mer?

Vi kom i kontakt på internett, gjennom det offentlige forumet kvinneguiden.no. En jente hadde selvmordstanker, hun hadde innvandrerbakgrunn. Hennes familie er fra Afghanistan. Jeg tok kontakt med henne direkte, hun var sårbar, søkende, men samtidig mistenksom. Jeg var jo bare enda en voksen som når som helst kunne svikte. 

Hensikten med min kontakt var å hjelpe, men den gang var jeg er nysgjerrig av natur og ønsket også å forstå hvordan et så ungt menneske kunne ha så mange dystre tanker. Jeg fikk da innsikt i en grusom historie som vitnet om grov omsorgssvikt i en dysfunksjonell, skadet familie. Et barn som hadde trukket et forferdelig lodd i livet, og som var traumatisert. Hun var bare 14 år da vi fikk kontakt.

Men det jeg også forsto, var at jenta hadde problemer som overgikk barnevernets evner til å hjelpe. Hun ble sendt fra den ene fosterfamilien til den andre. Hennes behov var enorme, hun var skadet, dypt skadet.

Da jeg ble kjent med henne, var det ikke drap som var temaet, det var selvdrap. Hun ville ta livet sitt. Hun sa hun var en byrde for alle, kun et «problem». Det var ingen selvtillit der, bare en bunnløs desperasjon. Hun etterspurte «effektive måter» å drukne seg på. Ved minst en anledning var hun nær ved å gjøre alvor av det. Jeg visste detaljene og ringte desperat rundt. Vi fikk stoppet henne.

Jeg lekte med tanken om å invitere henne hjem til meg den fatale sommeren. For hun var også søkende og hun hadde selvinnsikt. Jeg trodde det var mulig, at det var håp. Men det ble aldri noe av at hun kom.

Og så drepte hun. Det skjedde den sommeren hun kunne vært hos meg. Det har gnagd meg like siden. Skyldfølelsen, maktesløsheten.

Det er sikkert mange av de som jobbet med henne i barnevernet som har tenkt det samme. Hva kunne vi gjort annerledes? De har sikkert dårlig samvittighet også.

Det er ikke alle systemet kan hjelpe. Så det å si at systemet har sviktet denne jenta, er ikke det samme som en anklage. Men hennes vanskeligheter var meget godt kjent. Systemet maktet ikke å beskytte henne verken fra seg selv eller fra andre, eller virkelig lytte til det hun fortalte om sine behov. Det er den brutale sannheten.

I dag kan vi fordømme en morder, men vi bør alle gå i oss selv og reflektere over hva som får slike personer til å drepe. Da vi snakket sammen, var ikke dette en nådeløs morder med et behov for å skade. Om det er noen hun ville skade, så var det seg selv. Det hørte jeg på hvert eneste ord hun sa og skrev. Men så drepte hun likevel..

Hensikten med mitt innlegg er heller ikke å forsvare de grusomme handlingene som skjedde den dagen. Men snarere å vise forløpet som ledet til den skjebnesvangre dagen. Noe som også gjør 16-åringen til et offer.

Det unnskylder ingenting. Men det forklarer, litt. Å bli akseptert og være bra nok er noe vi alle ønsker. Å bli avvist og uønsket er en stor frykt for de aller fleste av oss. Å oppleve det i hele ditt liv er så ødeleggende at resultatet kan bli tragisk for uskyldige mennesker som Marie og Christine. 

I disse dagene foregår det en rettsak som skal dømme et barn som har blitt dømt hele sitt liv. Et barn som istedenfor å planlegge sommerferien med sine venner, sitter og venter på den neste store straffen. 

Det er selvfølgelig nødvendig, men gjør likevel vondt.

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]