Hans Rosling døde torsdag 7. februar 2017, bare 68 år gammel. 65 år gamle svenske menn kunne i 2017 forvente å leve ytterligere 19,14 år, likevel døde Rosling fire år yngre en global forventet levealder på 72 år ved fødsel (for begge kjønn ved fødsel i 2016). Faktisk må man helt tilbake til tiåret Rosling ble født, 1940-tallet, for at forventet levealder for svenske guttebarn fra fødselen var så lav som 68 år, i dag er den 80,72 år.
Den 8. februar var avisene fylt av negative overskrifter om Roslings bortgang, istedenfor positive overskrifter om den fenomenale økningen i forventet levealder for svenske menn på nesten 13 år i løpet av Hans Roslings liv. Media bidrog dermed til å gi offentligheten et feilaktig negativt bilde av virkeligheten.
Eller gjorde de egentlig det?
Det var en søndag formiddag i april jeg promenerte rundt i Stockholm etter overstadig tidlig morgenflight fra kontinentet. Så tidlig at de britiske søndagsavisene ennå ikke hadde kommet i hyllene før avgang. Tanken på å få britisk tørrvittighet erstattet med svensk snillisme er nok til å gjøre en gretten selv om man ikke har stått opp klokken fire på natten. Noen av de svenske avisoverskriftene den søndagen: «Knutblusen signalerar att patriarkal ordning återställs», «Det är inta säkert att Sverige behöver en stärk regering», «Här rekryterar nazister barn på skolgården», (for det er jo helt klart nazister som er de mest-rekrutterende ekstremistene i Sveariket om dagen). Som fikk meg til å angre bittert på min ankomst. Men der stod jeg, i Akademibokhandeln i Regeringsgatan. Og i hvilken retning som helst jeg så, stirret Hans Rosling, med brillene nede på nesen, rakt tilbake – på omslaget av sin siste bok, Factfulness.
Det aller siste jeg ville i mitt daværende sinnelag, var å høre den svensken professoren i internasjonal helse belære oss ignoramuser om at verden er så mye bedre enn vi opplever den i det daglige. Men. Noen dager i forveien hadde jeg lest David Pillings anmeldelse av Factfulness i FT og havnet i en skuddveksling om Rosling på Twitter. Jeg måtte innrømme at mitt bilde av Rosling hovedsakelig var basert på hans sirkusaktige TED-presentasjoner og medieutspill, så motvillig plukket jeg med en kopi av boken for å se selv hva all ståheien var om.
Folk er dumme
For å kjøre det inn i trynet på leseren hvor kunnskapsløs hen er, åpner Rosling boken med en quiz på 13 spørsmål om global helse, befolkningsutvikling, fattigdom og klima. Disse spørsmålene har Rosling stilt på konferanser rundt om i verden, og hvor alle, fra FN-eksperter til Davosmann, har prestert ekstremt dårlig, mye dårligere enn sjimpanser som velger tilfeldig svaralternativ. Dette mener Rosling demonstrerer den «globala okunskapen» menneskeheten, eller spesielt de av oss i den opplyste verden, lider av. For min del så svarte jeg rett på 11 av 13 spørsmål, hvilket vel må bety at jeg ikke er et komplett kjøtthode, eller bare at jeg som Rosling har tilbragt vel mye tid på å pugge statistiske håndbøker. Uansett fant jeg det en svært irriterende måte å innlede en bok på. Som leser plukker man opp en bok for å la seg opplyse av forfatteren, ikke får å gå opp til ungdomsskoleeksamen i O-fag.
Global okunskap er dessuten en veldig spissfindig term, som nok avslører mer om den jetsettende humanitærpolitiske eliten, som Rosling var diamantmedlem av, enn den jevne befolkning. Ihvertfall frem til oppfinnelsen av tankesmier, direktorater og humanistiske fakulteter, har de fleste mennesker hatt den kunnskapen de trenger for å utføre sine jobber tålelig bra. Man kan være en fremragende bilmekaniker, baker eller brannmann uten å kunne hele CIA World Factbook utenat. Faktisk, for de fleste andre enn TED-talere er Roslings globale statistikker irrelevante. Kunnskap som «gjør verden til et bedre sted» er oftere domene-spesifikk enn global. Bakeren blir ikke istand til å bake bedre brød om han vet befolkningsprognosen for Nigeria i 2050. Roslings utsagn at «den rådande bristen på kunskap om världen er därför det mest oroande av allt», lyder like dumt på norsk som det gjør på svensk. De fleste av oss vil heller bli servert ferskt brød av bakeren enn en pamflett om globale trender av tankesmeden.
Boken er inndelt i ti kapitler som tar for seg ulike instinkter Rosling mener forhindrer folk fra å ha et faktabasert forhold til virkeligheten. De er gapinstinkten, försämringsinstinkten, linjärinstinkten, rädsloinstinkten, storleksinstinkten, generaliseringsinstinkten, ödesinstinkten (skjebne), ensidighetsinstinkten, klanderinstinkten og akutinstinkten, pluss et avslutningskapittel om factfulness i praksis.
Så hvorfor må jeg være så grinete istedenfor å la meg rive med av jubelen for Roslings fancy ballongdiagrammer? Er det at han tar feil om at de fleste grafer har gått jevnt og trutt oppover fra nedre venstre til øvre høyre (forventet levealder, BNP per capita) eller nedover fra øvre venstre til nedre høyre (barnedødelighet, voldelige dødsfall, omkomne i naturkatastrofer)? Nei. Rosling har helt rett i at verden er blitt et bedre sted de siste 25, 50, 100 og 200 årene. Han kan langt på vei også ha rett i at folk flest ikke har klart å ta innover seg den eksponentielle velstandsøkningen siden den industrielle revolusjon, eller hvor drastiske levestandardsfremskritt Afrika og Asia har gjort de siste tiårene. Og det utformes helt sikkert mye dårlig politikk fundert på et tynt og feilaktig faktagrunnlag om verdens tilstand.
Jeg vil heller ikke si at Rosling rosemaler tingenes tilstand, som han er veldig opptatt av å understreke at han ikke gjør. Han er nøye på å kalle seg selv en possibilist heller enn en optimist – bevisst på at han i likhet med Steven Pinker er utsatt for å bli karikert som en Doktor Pangloss. Likevel er Roslings fortolkninger av statistikk ofte pussig og iblant direkte problematisk.
La oss gjennomgå noen eksempler.
Rosling mener at mennesker har en tendens til å se verden overstadig binært, som delt mellom to ekstreme poler med en kløft i mellom. Mens i realiteten er majoriteten et sted i midten. For eksempel den sorthvite kategoriseringen av i-land og u-land, som rett nok er utdaterte merkelapper. Rosling foreslår heller å inndele verden i fire inntektsnivåer – noe Bill Gates lar seg begeistre av som om det var den andre oppfinnelsen av Microsoft. Fem av verdens syv milliarder mennesker er på inntektsnivå 2 og 3, mens bare en milliard befinner seg på inntektsnivå 1, (Paul Colliers bottom billion) eller 4.
Det kan hende noen tror at verden er delt mellom Norge på den ene siden og Somalia på den andre, men de aller fleste vet at verden er mer nyansert enn som så. Alle som har sett en distribusjonskurve, om den beskriver skolekarakterer, menneskers høyde eller temperaturmålinger, vet at kurven er tjukkest i midten og tynnest i halene – ergo rake motsatsen til Roslings «gap».
Rosling går derimot for langt i å nyansere vekk alle forskjeller. Som når han viser grafene for kvinner versus menns matematikkresultater på den amerikanske SAT-prøven og inntekt per dag i USA versus Mexico. Rosling mener sammenligning av slike gjennomsnittsstørrelser kan være misledende, fordi de kan gi inntrykk av at det eksisterer et gap mellom dem, og skjuler spredningen i distribusjonssettene som sammenlignes. Menn scorer i gjennomsnitt 527 poeng i mattetesten mot kvinners 496, og gjennomsnittsinntekten per dag i USA er 67 dollar mot 11 dollar i Mexico. Når man, som Rosling foretrekker, legger distribusjonskurvene oppå hverandre, ser man at de i stor grad overlapper. Ergo, selv om gjennomsnittet er lavere, sa gjør mange kvinner det bedre enn menn i matte og mange meksikanere tjener bedre enn amerikanere. Men selv om det ikke er et «gap» mellom de to størrelsene så betyr ikke det at det ikke er en systematisk differanse mellom menn og kvinners mattescorer og amerikanere og meksikaneres inntekt. Kurven for menns matteresultater har en tykkere høyrehale enn kurven for kvinner, og distribusjonskurven for amerikanernes inntekt er forskjøvet lengre til høyre på inntektsaksen enn meksikanernes. «Det finns inget gap», sier Rosling. Men det finnes en forskjell.
Terrorstatistikk justert for terrorangrep
I sin diskusjon av terrorisme grenser Rosling til uredelighet. Grafen for terrorismedødsfall er en av de grafene som har pekt i feil retning, hvilket Rosling erkjenner. I tiårsperioden 2007-2016 døde 159.000 mennesker i verden som resultat av terrorhandlinger, tre ganger så mange som i forrige tiårsperiode. Men hele økningen skjedde på inntektsnivå 1-3. Fem land alene stod for halve økningen: Irak, Afghanistan, Nigeria, Pakistan og Syria. På inntektsnivå 4 falt terrordødsfall fra 4.358 til 1.439 i samme tiårsperiode.
Men Rosling går for langt i å antyde at en nedgang i terrordødsfall er synonymt med en nedgang i terrorismerisiko. Litt som NRK-journalisten som «forklarte» at det er større sannsynlighet for å bli drept av en hjort enn en terrorist, viser Rosling til at terror bare stod for 0,05 prosent av alle dødsfall i verden i 2016.
Kardinalfeilen kommer når Rosling «justerer» terrorstatistikken for 11. september: «Om vi inte räknar med den extrema avvikelsen, så har antalet dödsoffer på nivå 4 varit detsamma under de senaste två tioårsperioderna.» Her begår Rosling samme skivebom som finansgeniene i bankvesenet som i sine modeller antok at finanskriser kun inntreffer en gang hvert 10.000’ende år, når de i virkeligheten inntreffer langt oftere. Hvis man ekskluderer ekstremtilfellene blir all statistikk meningsløs, for det er i ekstremtilfellene «most of the action happens.» I en fotballkamp foregår mesteparten av spillet på den midterste halvdelen av banen, men de avgjørende øyeblikkene skjer på mållinjen. Kun Per Mathias Høgmo kan stå og si at Norge var det beste laget, sett bort fra at motstanderen scoret flere mål. Studerer man historie ekskludert for revolusjoner, jordskjelvstatistikk sett bort fra de ti største jordskjelvene eller børsavkastning over to tiår korrigert for de 10 mest ekstreme dagene, ender man opp med et resultat som er drastisk annerledes fra virkeligheten.
Det er også den vesensforskjellen at terrorister, i motsetning til en hjort, aktivt prøver å drepe andre mennesker. Antallet hjorterelaterte dødsfall vil derfor etter alt å dømme holde seg på et stabilt nivå år etter år. Grafen for terrordødsfall vil derimot tendere til å svinge veldig, og kan, som 11. september illustrerer, skyte til værs ved ujevne mellomrom. At en enkelt hjort eller en bande av radikaliserte hjorter noen gang skulle klare å ta livet av 3.000 mennesker er svært usannsynlig. Men det er til enhver tid terroristgrupper som arbeider med det mål for øyet, og hadde det ikke vært for den iherdige innsatsen sikkerhetsmyndighetene legger ned, ville de utvilsomt lyktes langt oftere. Rosling sier det er irrasjonelt at amerikanere er like redde for terror i dag som uken etter tvillingtårnene falt. Men her er det han som er naiv. Om etterretningstjenestene hadde tenkt som Rosling, ville mange flere europeere og amerikanere ha vært døde som følger av terrorhandlinger i dag.
Rosling ble ikke født i Egypt
Rosling påstår at han ikke er en statistikkslave, men hans kvalitative observasjoner er ofte langt mindre skarpe enn hans kvantitative. Som når han nøyer seg med å forklare Kinas hungersnød i 1960 med at: «den kinesiska skörden 1960 blev mindre än planerat på grund av kombinationen av missväxt och dåliga statliga odlingsråd.» Å beskrive det store spranget og Maos hodeløse kollektivisering av landbruket som tok livet av opptil 40 millioner kinesere, som «dårlige avlingsråd» er god kandidat til tidenes underdrivelse.
Like banalt blir det når Rosling påstår at: «Jag föddes i Egypten.» Nei, Hans, du ble født i Uppsala. Sett gjennom Roslings briller er et samfunn et koordinatsystem med forventet levealder på y-aksen og BNP per capita på x-aksen. Og i dette diagrammet havner Sverige anno Roslings fødselsår 1948 på praktisk talt eksakt samme koordinater som Egypt anno 2017. Ergo er Rosling en vaskeekte egypter. Mens hans farmor, født i 1891 «var släktens lesothiska kvinna», og hennes mor igjen kom fra Afghanistan. Her er dog professoren, som britene sier: too clever by half. For et samfunn er skrudd sammen av flere variabler enn forventet levealder og BNP per capita. Å si at land A i år X er likedan som land B i år Y bare fordi at de har matchende levealder og velstandsnivå, er en sammenligning som kun gir mening for svensker og sosiologer.
I Roslings Weltanschauung spiller ikke faktorer som kultur, historie, religion eller gud forby, biologi, noen rolle. Hans historiesyn er eksklusivt materialistisk. For eksempel når ulike land tilbereder mat på ulike vis, «är det beroende på inkomstnivå, inte ‘kultur’». Han advarer mot å søke forklaringer på menneskelig adferd i menneskers tilhørighet til nasjonale, kulturelle eller religiøse grupper. Hvordan man da skal forklare fenomener som den fremvoksende nasjonalismen i vår tid, religionskriger eller at globale kjeder som McDonalds tilbyr kulturelt tilpassede menyer i ulike land med samme inntektsnivå, kan en virkelig undres over. Eller å tro at der er fundamentale forskjeller mellom den «islamiska världen» og den «kristna världen», som ifølge Factfulness-guruen er en vrangforestilling: «kulturella och religiösa stereotyper är oanvändbara för att förstå världen». Saudi-Arabia er Sverige, bare med litt lavere levealder og gjennomsnittsinntekt. Sverige er et litt fattigere Norge. Og Norge er Chad enn eller annen gang på 1800-tallet. Nå forstår du verden!
R < G
Rosling har også sterke formeninger om hvordan bedrifter bør drives og hvor investorer bør investere. Europeiske selskaper anmodes om å nedtone sin europeiske framtoning – «ta bort Alperna från er logga» – og å flytte sine hovedkontorer til Afrika og Asia, fordi det er der veksten skjer. Likeså kan han fortelle at de beste investeringsmulighetene i dag finnes i land som Ghana, Nigeria og Kenya. Problemet er bare at de gubbete kapitalistene som hyrer inn Rosling til å holde foredrag, ikke har forstått dette. Mon det.
For det første er Roslings kritikk finurlig, all den tid mange store amerikanske og europeiske selskaper får en stadig større andel av sine inntekter fra fremvoksende økonomier. Helt siden Columbus’ dager har vestlige investorer jakter profitt i verdens mest avsidesliggende kriker og kroker. Da Burma, som et av verdens få gjenværende lukkede økonomier, (halvveis) åpnet opp tidligere dette tiåret, stod multinasjonale selskaper i kø for å komme inn på markedet, Telenor inkludert. Den globale forbruksvaregiganten Unilever får eksempelvis over halvparten av sine inntekter fra fremvoksende økonomier, og har mål om å øke den andelen til 70 prosent. Så her er det vanskelig å forene virkeligheten med Roslings ikke fullt så faktabaserte beskrivelse av den. Ironisk nok er det Rosling som synes å ha et utdatert kolonialistisk-paternalistisk syn at vestlige selskaper og investorer bare kan spasere inn i fremvoksende økonomier og trekke ut lettvint profitt, når faktum er at konkurransen fra lokale kinesiske og andre asiatiske, så vel som latin-amerikanske og afrikanske aktører, blir stadig tøffere.
En ting mange investorer har forstått, men som Rosling ikke synes å ha forstått, er at høy økonomisk vekst ikke nødvendigvis må bety høy kapitalavkastning. I Kapital i det 21. århundre var Thomas Piketty (heftig disputerte) hovedpoeng at kapitaleiernes avkastning er høyere enn veksten i bruttonasjonalprodukt, r > g. For vestlige investeringer i fremvoksende økonomier kan vil man snarere kunne si at tommelfingerregelen er r < g. Den økonomiske veksten har absolutt vært langt høyere i Asia og Afrika enn i Europa og Nord-Amerika de siste tiårene. Men for vestlige investorer har det ikke vært lett å kapitalisere på denne høye veksten. En faktor er, som den liberale økonomen Paul Krugman demonstrerte på 90-tallet, at den høye veksten i output i de asiatiske tigerøkonomiene kunne forklares av en dertil like stor økning i innsatsfaktorer, snarere enn voldsomme produktivitetsfremskritt. En annen faktor er at der det finnes muligheter for å høste superprofitt, vil lokale aktører tendere til å ha et informasjonsfortrinn som lar dem komme utenlandske investorer i forkjøpet. Det er bare å telle antallet utenlandske milliardærer i Kina eller Russland. I motsetning til Roslings idealistiske formaninger, vil europeiske og amerikanske investorer ofte ha best sjanser til å få sin kapital til å yngle om de holder seg til sine saktevoksende hjemmemarkeder. For å illustrere poenget grovt: De siste ti årene har Morgan Stanleys verdensindeks (sammensatt av aksjer i 23 rike land) og Nord-Amerika-indeks gitt en årlig avkastning på henholdsvis 3,4 og 6,4 prosent. Avkastningen på Emerging Markets-indeksen har derimot vært minus 0,6 prosent per år.
Hevet over innvandringsdebatt
De siste årene av Roslings liv var preget av flyktningkrisen i 2015 og den massive innvandringen til Europa, og i særdeleshet hans hjemland Sverige. En debatt hvor Roslings stemme kunne hatt mye å tilføre, men som han valgte å abdisere fra. I en presentasjon gav han inntrykk av å være enig med Sverigedemokratarnas leder Jimmie Åkesson at det er mer effektivt å hjelpe flyktningene i de famøse «nærområdene». Et utsagn som gikk viralt på nett, før Rosling hadde rukket å klargjøre at han er for å hjelpe flyktningene i både fjern og nær, og at Sverige ikke er i nærheten av å ha nådd taket for hvor mange flyktninger landet evner å absorbere.
Med sitt fokus på «globalkunnskap» tenderer Rosling og hans fans til å lage regnestykker om hvor liten andel av verdens eller Syrias befolkning de årlige flyktningestrømmene til og Sverige utgjør, snarere enn er mer lokalt fokus på hvor stor og økende andel av Sveriges befolkning flyktninger og innvandrere etterhvert utgjør. Rosling er derfor som mange andre tilbøyelig til å bagatellisere innvandringsrisikoen som akkumulerer over tid. For å ta en spill-analogi: hvis 1 av 100 personer som besøker et casino går bankerott hver kveld, er sannsynligheten for å gå bankerott 1 prosent. Men hvis samme person, la oss si Hans, besøker casinoet 365 kvelder på rad, vil ikke sannsynligheten for finansiell ruin på 1 prosent per kveld gjelde. Sannsynligheten for at han over tid til slutt ender på fattighuset, er tilnærmet 100 prosent.
Eller hvis et land med 10 millioner innbyggere tar imot 100.000 innvandrere i løpet av ett år, tilsvarende én prosent av landets befolkning, kan det høres minimalt ut. Men hvis takten vedvarer i ti år er plutselig 10 prosent av landets befolkning innvandrere. I Sverige er i dag over en million utenlandskfødte, og medregnet de med to utenlandskfødte foreldre, er 24 prosent av Sveriges befolkning av utenlandskfødte. Men det er ikke en brøk Rosling er interessert i. Integreringsutfordringer er Rosling også blind for, da som kjent «kultur» og «religion» ikke er faktorer faktabaserte vitenskapsmenn bryr seg med.
Mange i Sverige ønsket å se Rosling debattere Åkesson. Men det feiget Rosling unna, med den tynne unnskyldningen at han ikke er politiker. Dette til tross for at Rosling reiste land og strand rundt med sine boblediagrammer på det globale konferansesirkuset. Så hvorfor kunne han ikke slått av en prat med Åkesson også?
Det synes å være et omvendt proporsjonalt forhold mellom hvor mange foredrag en person holder og hvor interessante foredragene er. Stjerneakademikere som kaster seg på konferansekarusellen blir nesten uunngåelig rammet av intellektuelt forfall. De blir mer og mer forutsigbare, mindre og mindre originale og gror fast i oftebrukte PowerPoint-presentasjoner. Rosling er mer redelig enn for eksempel Al Gore, som han tar høflig men tydelig avstand fra for Nobelprisvinnerens skremselspropaganda – i Roslings øyne en kontraproduktiv taktikk. Likevel var Rosling intet unntak. De siste iallefall ti årene av sitt liv var han mer guru enn professor. Ikke lenger en akademiker som diskuterer med andre akademikere i jakten på kunnskap. Men en profet hevet over den alminnelige politiske debatten som preker ned til forsamlingen.
For oppegående lesere er det denne belærende tonen som gjør Rosling lite interessant. «Tankeverktøyene» han presenterer i boken kan sikkert være nyttige nok for naive ungdomsskoleelever eller statsvitere med anstrengt forhold til kvantitative størrelser. Men for praktiske mennesker som er mer opptatt av å løse lokale problemer enn å synse om globale trender, er Rosling og Pinkers mange grafer over hvor mye bedre verden er blitt av svært begrenset nytte.