Innvandrere i Norge sliter med lavere yrkesdeltagelse enn befolkningen generelt. Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) er arbeidsledigheten jevnt over tre ganger så høy blant innvandrere enn hos befolkningen generelt (ca. 6 % mot 2 %). Yrkesdeltagelsen blant flyktninger og innvandrere på familiegjenforening i aldersgruppen 15-74 år er i snitt ca 54 % mot 67 % i befolkningen ellers. Og er de først i arbeid, tjener de mindre enn nordmenn. Spesielt gjelder dette for innvandrere fra Asia, Latin-Amerika og Afrika (AAL-A), hvor andelen arbeidsinnvandrere er betydelig lavere enn fra andre landområder.
Selv om innvandrere generelt har høyere andel universitetsutdannelse enn nordmenn, gjelder dette generelt kun for arbeidsinnvandrere – i praksis europeere og nord-amerikanere. For innvandrere fra Norden og EU/EØS tettes lønnsgapet mellom nordmenn og innvandrere etter 7-10 år, mens for AAL-A-innvandrere er de dømt til evig å henge bak. I henhold til en studie av Katherine Anderson ved Vanderbilt University er dette et mønster som gjentar seg i OECD-landene.
Hvis vi sammenligner med USA, er bildet annerledes. Afrikanske innvandrere fra sub-Sahara er faktisk bedre utdannet enn amerikanere (39 % mot 29 % med bachelor eller høyere). De har også høyere yrkesdeltagelse (75 % mot 66 %). Justert for utdannelse, er lønnsforskjellene mellom innvandrere og befolkningen ellers nokså små i USA.
Hvorfor er det slik? Forskere har påpekt forskjeller, men kommer ofte til kort når man skal forklare årsaker. En åpenbar forskjell er at de fleste innvandrere til USA allerede behersker det lokale språket, noe som ikke er tilfellet for nyankomne til Norge. Her til lands starter de derfor med et handicap. Men siden mange innvandrere til Europa kommer fra tidligere kolonier (f.eks. vil migranter fra nordøst-Afrika trekkes mot Frankrike, hvor språket er det samme som hvor de kommer fra), forklarer det ikke alt.
En annen grunn som trekkes frem i en studie av Smith og Fernandez (American Institutes for Research) fra 2015, som sammenligner forhold i USA og Canada, kan være at økt utdannelse gir mindre utslag i lønnsforhøyelse i Canada enn i USA. Med andre ord, hvis man mangler økonomiske incitamenter, vil tilbøyeligheten til å skaffe seg jobb være lavere.
Som kjent er det sosiale sikkerhetsnettet langt mer grovmasket i USA enn i Norge, noe som fører til at man selv blir tvunget til å gjøre en innsats for å klare seg. Som medlem i FrP vet jeg at vi i seg selv ikke har som mål å øke sosiale forskjeller og å fjerne sikkerhetsnettet velferdssamfunnet gir, men paradoksalt nok tyder ovennevnte forskning på at reduksjon av en del ytelser faktisk kan øke innvandreres yrkesdeltagelse og dermed redusere sosiale forskjeller.
Det har lite for seg å endre den egalitære lønnsstrukturen vi har i Norge, men å stimulere til egeninnsats gjennom fjerning av endel goder bør være en studie verdt. Det skal lønne seg å jobbe. Kontantstøtte er et eksempel på sosiale ytelser som hemmer ønsket om yrkesdeltagelse. Brochmann 2-utvalget viser til at for flyktninger utgjør sosiale ytelser hele 75 % av inntekten de første årene, for så å falle til et stabilt tall på 20-40 %, avhengig av underkategori. Man skal ikke være noen Niels Henrik Abel for å forstå at dette ikke går i lengden. For det første undergraver det hele velferdssystemet over tid og for det andre øker det sosiale forskjeller ved at innvandrere vedvarende er avhengige av sosiale støtteordninger.
Et forslag kan være å gi innvandrere (les: flyktninger/familiegjenforening) en engangsstønad per person, f.eks. 3G, samt grundig norskopplæring. Utover dette får de ikke noen rett til sosiale ytelser før de har betalt skatt av en viss inntekt i tre år. Dette vil sikre dem livsopphold i starten, men likevel gi dem et «puff» til å ta ansvar for eget liv. Utgifter til flyktninger vil også bli mer forutsigbart.
Noen vil sikkert påstå det er brutalt, men vi har ikke noe valg. Skal vi redde velferdsstaten, må vi våge å ta beslutninger som går mer strukturelt til verks. Man kan ikke ta fra innvandrere helsetjenester, men samfunnet kan ikke ta på seg større ansvar enn å kvalifisere dem til arbeidsmarkedet. En slik virkelighet møter de som frivillig immigrerer til USA, og likevel klarer de seg bedre. I motsetning til i USA, er ikke utvalget av ufaglærte jobber stort i Norge. Det er derfor et behov for å tilby utdannelse til de innvandrergruppene som trenger det for å kvalifisere dem til arbeidsmarkedet.
Jeg er selv innvandrer, og da jeg kom til Norge valgte jeg å lære meg språket, få meg utdannelse og komme meg i jobb. Hadde jeg kommet til Norge i dag, hadde jeg gjort det samme om igjen. I dag kan jeg høste av innsatsen ved at jeg er i stand til å hjelpe andre istedenfor å være avhengig av samfunnet. Tryggheten ved å føle tilhørighet til det norske samfunnet er viktig, og den får man mye lettere når man kommer seg ut, lærer seg språket, skaffer seg utdannelse og jobb. Dette sa Carl I. Hagen for mer enn 20 år siden. Jeg vet av erfaring at han hadde rett.