Ordets makt
Originaltittel: Le Brio
Fr. drama/komedie
Med: Daniel Auteuil, Camélia Jordana, Yasin Houicha
Regi: Yvan Attal
1 time 34 min
Karakter: 3/6
Pierre Mazard fremstår som symbolet på det reaksjonære Frankrike, mens fattige, muslimske og intelligente Neïla Salah representerer det nye og progressive Frankrike. Gjett hvem det er meningen at du skal heie på i filmen?
Ordets makt har vært en veritabel kassasuksess på franske kinoer. Dette politisk korrekte komediedramaet tråkker opp en kjent løype og lener seg kraftig mot klisjeene, men den er ikke helt blottet for sjarm.
At to diametralt forskjellige personer starter ut som uvenner men utover filmen blir perlevenner, er en velprøvd formel. Denne gangen dreier det seg om en ung jusstudine med arabisk herkomst fra et fattig arrondissement i Paris og en arrogant retorikkprofessor av den virkelig gamle skolen. I åpningsscenen kommer hun noen minutter for sent til en forelesning og får verbal juling av foreleseren Pierre Mazard (Auteuil). På denne måten demonstrererer han retorikk i praksis og får dessuten luftet sine politisk ukorrekte meninger foran studentmassen. Ja da, vi skjønner at Pierre skal være i drøyeste laget og en pompøs grinebiter som ikke passer inn i vår tid. Ikke nok med at han er kritisk til islam og innvandring og lirer av seg «Je suis Charlie» i tide og utide, i tillegg er han også bedrevitende, ensom og har alkoholproblemer. Flere studenter klager på han, og det opprettes også Facebook-grupper som vil ha han sparket fra stillingen. Og ikke nok med det; han viser også finger til den mørkhudete sikkerhetsvakten på universitetet hver gang han passerer, slik at publikum skjønner helt tydelig at her har vi å gjøre med en skikkelig ufordragelig drittsekk.
De to må samarbeide. Ledelsen på universitetet bestemmer at Neila skal representere universitetet i en prestisjetung retorikkkonkurranse, og nettopp Pierre Mazard skal være hennes mentor. Ikke overraskende finner de to ganske snart tonen. Ja da, du har sett diverse variasjoner over denne tematikken på film tidligere!
Positivt er det imidlertid å merke seg at manusforfatteren etterhvert beskriver Pierre mer nyansert enn førsteinntrykket gir. Selv om han er hovmodig og liker å kverulere, så tåler han å få kritikk og han har et varmere hjertelag enn han liker å gi inntrykk av.
De muslimske karakterene i filmen er stort sett flatterende beskrevet, skjønt det dukker opp en kriminell på slutten som er både dum og kvinnefiendtlig. Han blir imidlertid kraftig satt på plass av Neïla.
I enkelte scener får man humret litt. Scenen hvor Neila har en kulepenn i munnen for å øve på artikulasjon er vittig. Og man må selvsagt flire når Pierre gir Neïla beskjed om å hoste opp de verste glosene hun kan for å skjelle ham ut på verst tenkelig måte.