Sylvi Listhaug satt som justisminister en kort periode frem til mars i år da hun ble presset ut av opposisjonen. Hun har nå uttalt om utviklingen i Oslo sør og øst at hun «opplever det som at deler av politiet har dysset ned en del av disse problemene og insistert på at de har kontroll.» Per-Willy Amundsen (Frp), som satt som justisminister fra september 2016, har gitt uttrykk for det samme.
Det får byrådsleder Raymond Johansen (Ap) til å «reagere».
– Jeg er sjokkert over at to tidligere justisministre fra samme parti praktisk talt uttrykker mistillit til Oslo-politiet. Listhaug sier i realiteten at hun er ført bak lyset, noe jeg er overrasket over. Jeg som byrådsleder er godt informert av politiet om de faktiske forholdene, sier han til VG.
Johansen kritiserer også at Per-Willy Amundsen har uttalt at «sosionomfaktoren har vært noe høy» i politiets arbeid og mener de som fremstiller det slik har «manglende kunnskap om politifaglige metoder».
Men som Resett har skrevet om, er det nettopp en dyp uenighet innad i politietaten om hvilken tilnærming og hvilke metoder som virker. Det flere Frp-representanter nå omtaler som «sosionomtilnærmingen» er identisk med det Resett i helgen beskrev som «et marxistisk, venstreorientert perspektiv (…) Disse akademiske retningene vant frem på vestlige universiteter fra 1960-tallet. Feministisk teori, sosialantropologi, sosiologi, kriminologi og pedagogikk er sterkt påvirket av dette frem til i dag.»
Denne «sosionomtilnærmingen» (og det er et godt, forståelig uttrykk) kom «tungt inn i den sivile delen av byråkratiet som håndterer viktige funksjoner i norsk forvaltning og i utdannelsesinstitusjonene, også på Politihøgskolen. Oslo politidistrikt har opprettet en «strategisk stab» som består av venstreorienterte, kvinnelige akademikere av denne typen.»
Konflikt innad i politiet
Raymond Johansen prøver å fremstille det som om de tidligere justisministrene Amundsen og Listhaug er i opposisjon til politiet, og at det er han selv som tar politiet og deres analyser i forsvar. Men saken er at det innad i politiet nettopp er en kamp om virkelighetsforståelsen og om hvilke metoder som virker.
De Raymond Johansen stiller seg bak er nettopp de sivile akademikerne som er kommer inn i etaten i løpet av de siste tiårene. Og de har kommet inn nettopp på grunn av grep og utnevnelser som Arbeiderpartiet og venstresiden har gjort. Det er venstresiden med sine statsfinansierte NGOer og det «infiserte» miljøet på samfunnsfagene i akademia som har ønsket seg, og fått, et «kompispoliti».
Konflikten innad i politiet er nemlig en speiling av en mer generell ideologisk og analytisk konflikt innenfor samfunnsvitenskap og politikk. Den «myke» siden mener at kriminaliteten er strukturell og at det er de undertrykte «ofrene» som tyr til kriminalitet som en motreaksjon mot urettferdighet og overgrep de møter fra de mektige (staten og majoritetsbefolkningen).
Dette har vært gjennomgående også for Arbeiderpartiets generelle tilnærming til innvandring og integrering. Altså, hvis bare vi – de norske – gir innvandrerne friere tøyler, mer støtte og bedre behandling, vil de respondere med bedre oppførsel og bli bedre integrert.
Men som Sverige og i stadig større grad også Norge er eksempler på, er det nettopp den myke, ettergivende tilnærmingen som feiler, også i politi- og justisarbeidet.
Blant de operative politifolkene, de som jobber på bakken i kontakt med kriminaliteten og ofrene for kriminaliteten, er det en overvekt av folk som tror på effekten av et tøffere, mer pågående politi, mer bruk av varetektsfengsling og straff.
Men fordi «sosionomene» har kommer inn gjennom overordnede sivile stillinger og formelt sett har flere års utdannelse enn i det minste de som er utdannet på Politihøgskolen, kommer de høyere i beslutningshierarkiet og blir portvoktere også for de politifolkene som har operativ erfaring. Og skal man gjøre karriere, må man tilpasse seg det ledelsen ønsker og anser som de «riktige» holdningene.
De siste årene har også «sosionomene» overtatt lærerstillingene på Politihøgskolen og bedriver «indoktrineringen» sin på helt blodferske studenter. Slik sett kan vi kalle det en «infiltrasjon» av venstreorientert, opprinnelig marxistisk tankegods inn i politietaten.
Stå på, Frp!
Denne situasjonen er kritisk, og den kampen som nå står er uhyre viktig for utviklingen av lov og orden i Norge. Det er veldig bra at Frp har kommet på banen og ser at de kan – og må – ta en side i denne diskusjonen. Det er det som er politikk.
Det er også å håpe – og strengt tatt å forvente – at også Høyre og statsministeren stiller seg bak de erfaringene og den intuisjon som operative politifolk besitter. Det har til alle tider vært et kjennemerke på konservative holdninger at man ikke er naiv med tanke på menneskenaturen og hva som skal til for å gi folk de riktige insentiver.
Avskrekkende, streng straff er tradisjonell høyrepolitikk. Det er også høyere oppdagelsesrisiko og strengere, mer kontant straff det virkelige politiet etterspør i dagens situasjon med høy innvandring.
De andre i politietaten utgir seg for å være politi, men er egentlig ofte naive akademikere sosialisert inn i en tro på at alt som skal til, er å være snill og ettergivende.