Nok en gang har det utenrikspolitiske etablissementet bommet. Tatt på senga rett og slett. Og det helt siden fenomenet Trump ble valgt av et rasende folk i november 2016. Denne gang gjelder det Korea-halvøya. Etablissementet skjønner ikke lenger hva som foregår, og at det må bøller til for å snakke – og utrette ting – med bøller.
Selv om det også handler om en uforutsigbar Donald Trump, handler det først og fremt om fenomenet Trump. Når det meldes at åtte toppsjefer i norske statlige selskaper håver inn til sammen 100 millioner kroner i året i lønn og bonuser, forteller det det meste. I amerikansk sammenheng bare småtterier. For Russlands vedkommende kalles det korrupsjon, her i Vesten kalles det bonuser og for andre lignende eufemismer.
Etablissementet
Kort sagt, misliker etablissementet – de som er innenfor – sterkt hva de ser. For det stemmer ikke med oppskriften, ja, de har mistet kontrollen. Forståsegpåernes credo om at slike møter må forberedes nøye med lange og omstendelige prosesser, er gjort til skamme. Det forholder seg tvert imot, ser det ut til.
Diplomatene i stripete dresser i konferansesalene med sine nøye utformede notater og elegante innlegg, de noe mindre elegante utenrikspolitiske forskerne flyvende verden rundt til sine evige seminarer, journalistene med sine mikrofonstativer, kommentatorenes evige talestrøm, de inkompetente politikernes evige inkompetanse – etablissementet i full utfoldelse som ikke får til noe særlig. Egentlig.
Helligkåret
Inn kommer en bølle og sjarlatan fra utenforskapet – og som stadig befinner seg der. Trump er like idioterklært som Ronald Reagan var i sin tid i de etablerte kretser. I dag er Reagan nærmest «helligkåret».
Dokumentet de to bøllene fikk i stand i Singapore, var tynne saker og inneholdt lite nytt. Og det var nok Kim Jong-un som vant første runde. Men poenget er at møtet fant sted og forløp i og for seg på vellykket vis. Men heller ikke det vil etablissementet erkjenne. Siden det er Trump det dreier seg om.
Hadde det i stedet vært Barack Obama som hadde fått i stand møtet, da skulle du ha sett på ovasjoner fra etablissementet, hvori opptatt SV. Obama som fikk en pinlig Nobels fredspris – det syntes han i alle fall selv – av Thorbjørn Jagland for å ha holdt en tale om atomnedrustning. Eller var det egentlig fordi han ikke var George W. Bush?
Kaldfliret
Intet nytt, utbasunerer etablissementet om Singapore-møtet. Som igjen ikke begriper hva som foregår. Kaldfliret er ikke langt unna. Men det nye er rammen, en uortodoks tilnærming og at bøller og diktatorer møtes, finner tonen og snakker sammen. Den professorale Obama ville aldri ha fått til noe slikt. Heller ikke den glatt-liberale Bill Clinton.
Hverken Donald Trump eller Kim Jong-un vil få fredsprisen, selv om resultatet av den påbegynte prosessen skulle bli aldri så vellykket. Fordi det ikke behager etablissementet. Å gi fredsprisen til en som ikke er en av oss? Ikke tale om. Til diktatorer og potentater heller ikke. Selv om det har skjedd flere ganger før. Man kan nevne Yasser Arafat og Le Duc Tho. Og apartheids Frederik Willem de Klerk for den del.