Illustrasjonsbilde. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
Del saken
  • 72
  •  
  •  
  •  
  •  

Hva er det viktigste premisset for å diskutere innvandringspolitikk – på liv og død?  Etter min mening er det å finne ut hva en nasjon egentlig er, og hva denne “najonale organismen” har ansvar for. Deretter kan vi snakke om hvor human, streng og rettferdig en nasjon kan være når det gjelder innvandringspolitikk.

Hva er en nasjon?

En nasjon er en organisering av mennesker som bør betraktes som et samfunns­messig utviklingstrinn etter at menneskene har evolvert sosialt og kulturelt gjennom familien, gruppen, slekten, flokken, klanen, sekten og/eller evt. partiet. En nasjon kan inneholde alle disse grupperinger, men krever en mer avansert organiserings­­­­form for å fungere som nasjon. Dersom mennesk­ene ikke er kommet lenger i mental­-/sosial utvikling enn til familie, gruppe, slekt, flokk eller klan, er det tvilsomt om de vil klare å organisere en bærekraftig nasjonal, og spesielt demokratisk, kultur. En sosial/nasjonal organiserings­struktur krever at samfunns­­byggingen må tuftes på tillit og lojalitet til mennesker man egentlig ikke kjenner så godt, men som man likevel vet/opplever at man deler felles verdier og visjoner med. (f.eks. ved språklige, historiske og kulturelle relasjoner.) Nasjoner oppstår og utvikler seg omtrent slik som menneskets organer blir til hele mennesker, og er også avhengige homeostase – slik som et organisert samfunn også søker likevekt og balanse mellom de elementer, tilstander og strukturer som samfunns­kroppen (nasjonen) skal bestå av.

Hvem er nasjonen?

Mennesker som samles om felles språklige, historiske og kulturelle verdier, med rettigheter og plikter, som skaper tillit og lojalitet innad i en befolkning, vil kunne utvikle en spesifikk nasjonal identitet. Det vil si å definere “oss” som et “Vi” blant andre nasjoner.

Hvor er nasjonen?

I et landområde hvor det utvikles naturlige grenser for nasjonal identitet. Disse grensene er både kulturelle, språklige, historiske og geografiske etc.

Når er nasjonen?

Nasjonen er der hvor hele samfunnsstrukturen oppleves som et nåtidig identitetsskapende nasjonalt fellesskap.

Hvordan er nasjonen?

Når mange mennesker, over tid, organiserer et kvalitativt bedre og tryggere samfunn enn det som er mulig å få til i mindre grupperinger, vil nasjonen kunne lykkes som stor-samfunn og skape nasjonal sikkerhet! Internt og eksternt. Trygghet og sikkerhet. Dette er på en måte en nasjons væremåte, eller “personlighet”.

Hvorfor er nasjonen til?

Fordi agressive grunnholdninger i tidligere tider (og nå!) førte til problemer med å bygge større organiserte samfunnsstrukturer enn stammer og klaner, slik som de fleste autoritære og totalitære diktaturer er konstruert. I vår tid resulterer dette i vedvarende kriger mellom såkalte “mislykkede stater” og klangrupperinger i Midtøsten og Afrika. En vellykket nasjon er i stand til å bygge en statlig ansvarsstruktur for sine innbyggere – en såkalt velferdsstat! Dette er nasjonens mål, eller oppgave.

Hvilke nasjoner har de beste prinsipper for effektiv problemløsing?

De samfunn som er best på å organisere og fordele “samfunnskakebaking” gjør dette etter fire prinsipper som i utgangspunktet er ganske enkle, men som også er krevende å få til når gruppen av “medbakere” er så stor som en nasjon. Ingen greier å samarbeide på et så komplisert plan uten en høg grad av tillit. Ikke bare til hverandre, men også til de som leder prosjekt “nasjonal samfunnskakebaking”. Først av alt må disse “bakerne” bli enige om hva man skal skape (definere mål), hvem som kan være med på skaperprosessen (grense­setting), hvor mye som kan skapes (ut fra naturgitte forutsetninger), når man skal starte og avslutte (dvs. evaluere verdiskapingen), hvordan fordele (etter fortjeneste), hvorfor det er så viktig å samarbeide om dette og hvilke konsekvenser man håper det skal få for nasjonens videre utvikling som velferdssamfunn.

Noen i de såkalte MainStreamMedia har uttalt at det de er reddest for er å miste definisjonsmakten. Det bør de, for den kan mistes når som helst. Det er bare å begynne med å definere alternative prinsipper for samfunnsdannelse. Eller skrive om samfunns­kontrakten som noen kjente politikere også har antydet. Men da antakelig ikke i favør av folkeviljen. Hva er ansvar? Og hva er det prinsippielle ved å ta ansvar? Vi ser for tiden hvordan selve idéen om ansvar kan brytes ned når noen politikere eller næringslivsledere (som har sviktet sitt ansvar som ledere) sier at de tar ansvar ved enten å gå av, eller stikk motsatt heller blir værende i sine stillinger. Kan det komme av at grensene for ansvaret ikke er klart nok definert? En nasjons ansvar kan selvfølgelig også sees i lys av at egen overlevelse er helt avhengig av at andre og dårligere stilte nasjoner trenger hjelp til å ivareta egne befolkningers behov (slik at behovet for å flykte eller migrere forsvinner).

Herunder følger forsøksvis en redefinering av fire prinsipper for samfunnsdannelse.  Om vi vil ha gode svar må vi starte med å spørre: Hva og hvem har vi som nasjon ansvar for, og hvilke individer og grupper har vi IKKE ansvar for – i Norge og Europa?

1) Ansvarsprinsippet

Grensesetting: Fysiske og mentale grenser.                                                                De fysiske nasjonale grenser er som regel godt  kjent. Men hva med de mentale? Hva er mitt? Hva er ditt? Hvilke verdier er våre (ukrenkelige)? Hvilke verdier er andres (ukrenkelige)? Når blir “noen” krenket av at “vi” ikke forstår “dem”? Når må vi si: Hit, men ikke lenger, om vi skal være i stand til å ta vare på oss selv? (Se til Dannark nå.)

En nasjons første ansvar er å overleve som selvstendig nasjon! Når lederne av nasjonen utvider sitt ansvar til også å gjelde andre (som står utenfor nasjonens fellesskap) blir grense­settingen ekstremt viktig. Både for dem vi tar ansvar for, ved å hjelpe, og for den som blir hjulpet. Tar man for mye ansvar for andre vil det for det første kunne oppleves som svik mot egen befolkning og … faktisk, også som et svik mot dem som mottar hjelpen, fordi de da hindres i å kunne utvikle sin egen identitet som selvstendig nasjon.

Grenser for ytelser må settes, sammen med grenser for ansvar! Det må føre til reforhandling av internasjonale avtaler (som er utformet for en annen verdenssituasjon enn den som er nå). Menneskerettigheter må balanseres mot menneske­pliktigheter – alt innenfor “grenser for ansvar”.

Hjelp til selvhjelp!

Dette er den eneste hjelpen som kan fungere på lengre sikt. Bistand har mislykkes gjennom årtier. Det er derfor de kommer hit nå. Her kan det derfor også tenkes at den beste og mest logiske hjelpen, ikke bare for de som har kommet hit men ikke vil integreres i Norge, men også for nasjonene de har sitt opphav i. Disse vil kunne hjelpes bedre dersom noen av våre meget vel­integrerte politikere, som for eksempel Abid Raja (som vil ha dugnad for integrering) og Hadia Tadjik (som vil skrive om samfunnskontrakten) oppfordres til å returnere sammen med de uintegrerbare, da det er slike ressurssterke personer som kan bli de beste politiske organiseringshjelpere i de landene som disse har sitt opphav i.

Når så mange mennesker fra mislykkede stater migrerer til vestens velfungerende velferdsstater hindres både migrantene og deres kulturer i å utvikle seg til selv­stendige og velfungerende stater. Dette er noe de må gjøre selv. Om vi tar dette valget fra dem er det like mye vår skyld at de aldri utvikler seg ut over stamme- og klanstadiet. Velfungerende stater kan bare hjelpe ved sitt eksempel.

2)  Gjensidighetsprinsippet

Hvordan kan vi omfordele samfunnsgodene på en mer rettferdig måte? Vi kan kanskje starte med å definere tydeligere hva et samfunn skal være og hva samfunnets intensjon egentlig er. Da må vi ha en tydelig visjon for samfunnsdannelse. Den må være enkel, meningsfylt og praktisk. Den må fortelle oss hva vi skal strekke oss mot, og hvem vi skal gjøre det for. Det er bare ved å gjøre noe for hverandre at det blir meningsfullt i det hele tatt å ha en visjon for samfunnsdannelse.

 

3) Lojalitetsprinsippet  

Det viktigste for mennesker, etter å være til, det er å høre til. Identitet henger sammen med tilhørighet.

Hvem er vi lojale mot?                                                                                                 ”Hvem” er personlig, individuelt, eventuelt grupperelatert. Der hvor vi blir verdsatt og tatt i mot som medlemmer av enten familien, slekten, gruppen, flokken, klanen, sekten, laget, partiet eller nasjonen, der ligger også vår lojalitet!

Hva er vi lojale mot?                                                                                                     “Hva” er idémessig, ideologisk og systemrelatert. Det er når “hvem” og “hva” virker sammen at mennesker lager bevegelser med eller mot et system. Grupper som identifiserer seg med en opplevd felles ideologi kan gjøre hva som helst om de bare “tror” nok på dette (jødedom, kristen­dom, islam, kommunisme, kapitalisme, liberalisme, globalisme osv.). Det betyr at om vi bare finner en visjon som vi har nok tro på, så kan vi få vilje og evner til også å komme oss ut av en (verdens)­situasjon som ser tilsynelatende helt håpløs ut.

Om vi velger å bare fortsette som før (mindre orden / mer kaos); mer eller mindre humant, mer eller mindre strengt og mer eller mindre rettferdig – ja, så er det fremdeles et snuskete (politisk) spill – og helt uverdig en ansvarlig nasjon!

 

4) Samarbeidsprinsippet

Verdensøkonomien er basert på konkurranseprinsippet. Det er et prinsipp som fungerer fint om man bare skulle drive med idrett eller personlige aktiviteter som gir mestringsfølelse. På nasjonalt og globalt plan er konsekvensene av konkurranseprinsippet at man får færre og færre vinnere og desto flere tapere. Samarbeidsprinsippet er jo prinsipielt et avhengighets­prinsipp. Vi er helt avhengig av å lykkes sammen med andre for å mestre livets utfordringer – spesielt som nasjon!

Utfordringene ved å gå fra et globalt konkurranseprinsipp til et samarbeidsprinsipp er store. Men IMF-sjef Christine Lagarde sa nylig: Hvis vi ikke tar opp disse (klima)problemene … vil vi bevege oss inn i en mørk fremtid om 50 år”. Hun går hardt ut og sier at dersom klimaspørsmålet blir forbigått og det ikke tas avgjørende beslutninger, vil verden bli både «ristet, stekt og grillet». Men så sier hun altså ingenting om at det internasjonale pengesystemet (IMF), som hun selv er sjef for, er en av de største pådriverne for klima- og miljøproblemene i vår tid! Etter min mening avslører hun, og alle andre med en nærmest religiøs tro på veksten i vårt økonomiske system, at de har en lignende holdning til naturen. Troen på at vi er i stand til å kontrollere den, for å herske over den. Den troen må endres. Og den kan bare endres ved at vi alle samarbeider om dette.

Vi har også en stor dose sivilisasjons­hybris innbygd her! Vi baserer vår vekst og velstand på en overmodige tanke om at noen få (kall dem gjerne kapital­kreftene) skal kunne underlegge seg allnaturen for å gjøre denne om til salgbare produkter; først og fremst for at noen superrike skal bli enda rikere.

For ca. 20 år siden eide ca. 400 personer mer enn halparten av alt som kan eies på denne planeten. Nå er det bare åtte personer som gjør det samme. Det er disse (ja, kanskje litt flere enn de åtte da) som må konfronteres, og det er denne maktens drivkrefter som må bort.

La oss som et tankeeksperiment tenke oss at det er mulig å skifte ut frykt og grådighet I næringslivet med et annet sett av motiv for handling. Hva om vi erstattet disse med åpenhet og tillit. Eller enda bedre; kjærlighet og visdom – hva kunne da skje? Hva om alle verdens bedrifter “følte” at deres oppgave var å vise kjærlighet, i betydningen omsorg og ansvar, for alle sine kunder. Lage gode produkter og tjenester som bare var til kundens beste, og ta en “fair” pris som også avspeilet alle kostnader, også de som omfatter miljø­-øde­legg­elser og klimaproblemer. I sitt aller mest grunnleggende aspekt ville dette bety: å ta praktisk ansvar for sine handlinger I verden!  Personlig ansvar. Bedriftsansvar. Samfunnsansvar, og globalt (helhetlig) ansvar. Om vi kan tenke oss at det er mulig – å foreta en så dyptgripende endring, vil ikke spørsmålet da i all sin enkelhet bli: Hvem skal begynne?  Hvis svaret er: politikerne; hva om de begynte med å velge samarbeid fremfor konkurranse som det mest grunnleggende prinsipp for samfunnsbygging?

  • 72
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]