Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har utarbeidet et utkast til proposisjon knyttet til spørsmålet om å fremme et forslag om lovfesting av en konsultasjonsordning med Sametinget og samiske organisasjoner. Sametinget fikk komme med en høringsuttalelse til utkastet, før KMD lager sin endelige versjon. KMD har ikke gitt signaler om at andre berørte parter skal bli gitt anledning til å komme med høringsuttalelser. Dette er et uttrykk for et betydelig svekket demokratisk sinnelag hos KMD og i hvert fall i deler av Høyres ledelse.
Utkastet er et forsøk på å gi en rettsteoretisk begrunnelse for det lovforslaget som KMD, Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) i lukkede forhandlinger («konsultasjoner») er blitt enige om. Argumentasjonen i utkastet er gjennomgående formaljuridisk. I den juridiske argumentasjonen for at dette er påkrevet, blir det i stor utstrekning vist til tidligere vedtak og offentlige norske dokumenter som også har lagt til grunn den samme typen ensidig, formaljuridisk argumentasjon.
Den sosialdarwinistisk inspirerte fortellingen om at samene i Norge er så tilbakestående at de ikke vil kunne klare seg på lik linje med øvrige befolkningen i Norge hvis de ikke blir tildelt en rekke politisk privilegier og andre særrettigheter, er blitt lagt til grunn.
Jeg vil nå fokusere på tre fundamentale mangler ved det rettsteoretiske grunnlaget i forslaget til lovproposisjon.
Den første fundamentale mangelen er at det ikke er blitt drøftet og vurdert om samene i Norge i dag lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169 (C169). Det er nå gått 28 år siden Norge ratifiserte C169. Siden den gangen har det skjedd store samfunnsmessige endringer i Norge. Dette gjelder også for den samiske befolkningen. Verken i 1990 eller etter 1990, er det ikke blitt gjort noen utredning eller vurderinger om samene sin nåsituasjon i Norge, er slik at de fortsatt er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i denne konvensjonen. Når det fremmes et lovforslag som vil ha en slik omfattende og dyptgripende konsekvens for politikk og forvaltning i områdene fra Hedmark til grensen mot Russland, så er det en selvfølge at en slik vurdering blir gjort.
Den andre fundamentale mangelen er at det ikke er blitt drøftet og vurdert om samene i Norge er avhengig av slike ordninger som lovforslaget fremmer, for å kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge. Her er spørsmålet om samene i Norge er så samfunnsmessig marginalisert, eller er så politisk, sosiologisk, økonomisk og kulturelt tilbakestående, at de er avhengig av at de ordningene som lovforslaget fremmer blir innført, for å kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge. I utkastet finnes det ikke en eneste antydning til en slik behovsprøving/drøfting eller vurdering. I boka «Den samiske medborgeren»(2015) som er skrevet i felleskap av professorene Per Selle, Anne Julie Semb og Kristin Strømsnes, samt stipendiat Åsa Dyrnes Nordø, oppsummerer de sin forskning med at samene i Norge ikke er noen marginalisert – eller politisk svak gruppe.
Jeg kan for egen regning føye til at i dag er landets Forsvarsminister same, 3 av 5 stortingsrepresentanter fra Finnmark er samer (I forrige periode var samtlige stortingsrepresentanter fra Finnmark samer.), fylkesrådslederen i Troms er same, fylkesordfører og fylkesvaraordfører og minst 35% av Finnmark fylkesting er samer. Ordfører og varaordfører og 75% av formannskapets medlemmer i Hammerfest kommune er samer.
Slik kan en fortsette. Det burde være en selvfølge at når en fremmer et lovforslag som har så store og dyptgripende konsekvenser for politikk og forvaltning i området, så hadde en sørget for at det ble gjennomført en grundig, sosiologisk undersøkelse av hvordan den sosiologiske sammensetningen er for de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Jeg tenker her på elementer som inntekt og formue, utdanning, posisjoner- og verv i det politiske og sivile samfunnet, og andre elementer som er knyttet til området sosiologi. Det er først ved en slik undersøkelse at en vil kunne få en sikker formening om samene i Norge har behov for slike ordninger som lovforslaget fremmer.
Den tredje fundamentale mangelen er at det ikke er blitt drøftet og vurdert om lovforslaget kan være for statlig rasediskriminering å regne. Det jeg her sikter til, er om lovforslaget kan være et brudd på flere konvensjoner som Norge har ratifisert og dermed forpliktet seg til å følge.
De konvensjoner som jeg sikter til er «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering»(ICERD), «FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter»(SP) og «Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon»(EMK). «EU direktiv 2000/43/EC av 29. juni 2000» må også nevnes her, pga. at Norge er underlagt dette direktivet gjennom EØS-avtalen.
Årsaken til at det er nedfelt klare skranker i folkeretten mot en permanent, statlig forskjellsbehandling, med utgangspunkt i etnisitet og avstamming, enten det er i form av «begunstigelser» eller det er i form av negative ordninger, er alle de dårlige erfaringene som finnes i verdenshistorien, knyttet til slik statlig praksis. Disse negative erfaringene var spesielt store på 1930-tallet og i første halvdel av 1940-tallet.
Dette er et svært følsomt politisk område og den norske statsmakta må derfor være særdeles nøye i sine vurderinger når den vurderer å fremme forslag til ordninger som innebærer permanent forskjellsbehandling med utgangpunkt i etnisitet og/eller avstamming. Derfor er det kritisk viktig at den norske statsmakta alltid gjennomfører en grundig vurdering av om de forslag til lover og ordninger som den fremmer på dette området, kan være i strid med innholdet nevnte konvensjoner. Så også i dette tilfellet.
Når KMD har unnlatt å gjøre en slik vurdering i nevnte utkast til lovproposisjon, er dette en grov forsømmelse. Det norske staten kan rett og slett ikke la seg være bekjent av noe slikt.
(Flere bemerkninger fra min side kan leses her.)