De fleste voksne nordmenn vet nok i hovedtrekk hvordan den norske statsforfatning er satt sammen, og at regjeringen sammen med kongen utgjør den øverste og utøvende makt i kongeriket Norge. Imidlertid så vet de færreste at regjeringen (Kongens råd) består av to ministre som ikke er statsråder og at resten av rådsmedlemmene er statsråder. Benevnelsen statsråd eller minister blir begge brukt om statsråder. Det er kun statsministeren og utenriksministeren som alltid skal tituleres som minister.
Rundt kongens rådsbord (statsråd) sitter det for tiden 20 medlemmer inklusive statsministeren. Så nær som alle norske organisasjoner og institusjoner har et styre som beslutter strategiske og økonomiske tiltak for det de antar er til det beste for organisasjonen de bestyrer. AS Norge er intet unntak i så måte da det her er regjeringen som skal forestå styreoppgavene på vegne av landets borgere og som samtidig skal være landets ansikt utad.
Imidlertid så har AS Norge noen kjøreregler og utfordringer som kan gjøre styre/regjeringsarbeidet til et selsomt skue da vi også opererer med overkjørte mindretallsregjeringer. Enhver norsk regjering må bringe bl.a statsbudsjettet fram for stortinget som under den norske forfatningsordningen er den bevilgende myndighet i kongeriket. Forskjellen er imidlertid at en mindretallsregjering sitter i en litt kinkig situasjon da de er avhengig av et parlamentarisk flertall for å få godkjent og gjennomført budsjettbeslutninger.
I et lite land som Norge hvor det virker som at en hver avkrok har et politisk parti, så kan det å balansere en mindretallsregjering og i tillegg en koalisjonsregjering lett bli en politisk farse. Vi alle vet at enkelte av nåværende regjeringsdeltakeres higen etter regjeringsmakt overgår ens integritet og setter samtidig nivået for hva mange av våre nye landsmenn oppfatter som moralsk og etisk standard i Norge.
Inntekter
For året 2018 beregnet og foreslo den sittende regjering et statsbudsjett på NOK 1325 milliarder. Det er det som antaes å være den totale kosten for å drive AS Norge i ett år. Med ca. fem millioner innbyggere så betyr det i enkelhet at hver og en av oss i gjennomsnitt koster AS Norge NOK 265.000 for inneværende år. Dette er en sum de færreste betaler inn som skatt på lønn i løpet av året, men så har vi jo alle avgiftene i tillegg.
Nå er der nok noen som betaler adskillig mer skatt enn overnevnte sum. Noen kaller det rettferdighet, andre betegner det som robberi. Andre vesentlige inntektskilder for Norge er oljeinntekter samt avkastning på utenlandsfondet i tillegg til generell bedriftsbeskatning. Nå er det videre slik at vi har den berømte handlingsregelen, som ble innført av den første Stoltenberg-regjeringen i 2001. I store trekk sier den at regjeringen kan ta ut maksimum 4% av inntektene fra Statens Pensjonsfond Utland for å dekke inn det budsjetterte underskuddet i statsbudsjettet. Nå er der riktig nok flere faktorer som til slutt spiller inn på hvilke inntekter AS Norge til slutt ender opp med per år. Men det er en annen historie.
Kostnader
Det som imidlertid ser ut til å være i kontenuerlig vekst er utgiftene. Der finnes nok like mange meninger om utgiftene som det finnes hoder i landet. Det virker likevel å være mange som mener at AS Norge ødsler bort formuen på uberettigede formål og uforsvarlig fremtidspolitikk. Det mest utrolige er dog at det rundt kongens bord befinner seg statsråder, som bestyrer delbudsjetter en skulle tro var etablert av hensikt til landets beste, med departement og direktorater som egentlig motarbeider hverandres funksjoner og ikke minst ønskene til flertallet av landets befolkning.
Norge har et forsvarsbudsjett for 2018 på ca. NOK 55 milliarder. Bortsett fra pasifister og idealister styrt av ideologiske drømmerier, så er den norske befolkningen for et sterkt norsk forsvar. Nå er det dessverre slik at feilbedømming av fremtidsutsiktene og romantisering av det ønskede fiendebildet gjennom flere år har skapt store og dyre utfordringer hva angår både personell og utstyr med hensyn til den norske forsvarsevnen gitt det bekymringsfulle verdensbildet i 2018. Dessverre, vil noen si, så har 73 år med fred gjort oss så sløve at vi ikke ser at sløvheten i seg selv har blitt en destabiliserende faktor hva angår forsvarsevnen.
Det uforståelige er likevel at mens AS Norge bruker NOK 55 milliarder på å forberede et forsvar mot en antatt ytre fiende, så finnes det et annet delbudsjett under statsbudsjettet som kan synes å virke i stikk motsatt retning. Nemlig sosialbudsjettet.
Innvandring
Dette budsjettet er beregnet til ca. 33% av statsbudsjettet og koster dermed ca. NOK 450 milliarder for 2018. Nå er det slik at det meste av dette budsjettet går til drift av alle sosiale tiltak, men en kan ikke stikke under en stol at dagens asylpolitikk koster AS Norge mangfoldige milliarder årlig. Der finnes beregninger som viser at så få som kun 8000 av asylantene bare fra Syria alene vil koste NOK 95 milliarder gjennom livsløpet med mindre de returnerer til hjemlandet. Poenget er ikke å være mostander av asylantene, men heller påpeke at så enorme økte utgifter er en vesentlig destabiliserende faktor for det fremtidige norske samfunnet. Den som sier noe annet kan i beste fall være lite opplyst og i verste fall ikke ønske Norge noe godt.
Det er gjort kjent at norske myndigheter gjennom de siste tiårene har gitt norsk statsborgerskap til nærmere en million nye borgere av utenlandsk opprinnelse. De fleste av disse har funnet sin plass i samfunnet som lovlydige og bidragende borgere som gjør Norge bedre. Men så har vi den store gemene hopen av innflyttere som ser på oss som naive potensielle ofre enten det gjelder i form av underslag mot staten eller direkte kriminelle handlinger mot landets opprinnelige befolkning. Vi alle vet det, de kommer fra flere land enn bare muslimske. Et av områdene som skal nevnes er Øst-Europa som eksporterer kriminelle gjenger på løpebånd.
En kan lure på om Ronald Reagan, om han fortsatt levde, ville tatt kreditt for alt som har strømmet over muren han en gang tigget Gorbachev om skulle la falle. Berlinmurens fall, Schengen og utvidelsen av EU har omgjort Europa og den uforberedte men rike mininasjonen Norge til et røverreir som myndighetene ikke klarer å kontrollere.
Muslimer
Men likevel så er den største utfordringen personer fra muslimske områder, enten det er fra Afrika, Asia eller arabiske land. Disse følger et påbudt levesett som er fullstendig i utakt med det eksisterende norske samfunnet som er bygget over generasjoner. En kan undres over i hvor stor grad eller om de noensinne vil vise ektefølt lojalitet til landet vårt. Kan man stole på dem i en krisesituasjon eller ei? Det sies at man skal ta høyde for det mest ekstreme i forsvarssammenheng. Gitt at landet vårt atter en gang erfarer krig eller sågar okkupasjon, hvor vil lojaliteten til våre nye landsmenn da ligge?
Det er her det store paradokset oppstår. På den ene siden av kongens bord sitter en statsråd som som skal politisk styre og forvalte forsvarsbudsjettet på NOK 55 milliarder i påvente av en eventuell ytre fiende. Ved det samme bordet sitter det andre statsråder som politisk forvalter departementer som finansierer livsoppholdet til uidentifiserte personer, til kriminelle personer og til personer som latterliggjør oss, og ikke minst de som ønsker oss døde bare vi blir svake nok. Disse er finansiert via det norske sosialbudsjettet. Det utrolige er at AS Norge ved de norske politiske myndighetene og som vi, de naive norske borgerne har valgt, har selv finansiert og bygget en trojansk hest som en risikerer gjør årevise utbetalinger á NOK 55 milliarder til bortkastete penger. Hvor lenge kan dette fortsette før noen agerer mon tro?
Når en per i dag ser på nyhetsbildet i Norge så virker det som at de fleste debattanter i innvandringsdebatten er mest opptatt av å sverte hverandre med personkarakteristikker og udokumenterte påstander. Få eller ingen, sett i relasjon til verdenssituasjonen, snakker om hvilken risiko vi løper ved nærmest fritt inntak av ufaglærete asylanter med et uvendbart middelaldersk menneskesyn. Men, det verste er at vi i øyeblikket finansierer vår egen potensielle undergang.
På tide å snakke om fakta. Alle fakta!