I sin artikkel «Hvorfor elsker venstresiden Islam» adresserer Shurika Hansen det som fra høyresiden ser ut som et korthus av kognitiv dissonans, nemlig venstresidens allianse med de som vil steine kvinner til døde.
Men Shurika har et karaktertrekk som forblinder henne: Hun er ærlig og redelig. Tilsynelatende holder hun disse idealene som så selvsagte at de blir a priori. Det er en fatal tabbe i møte med en venstreside, som i Saul Alinsky ånd ser moral og etikk som et hinder for politisk suksess.
I et overskudd av velvilje tilskriver Shurika feministene en egenskap hun tar for gitt i sin egen virkelighet – evnen til å være ærlig mot andre, men også mot seg selv. Det skal sies at ikke alle tredjebølgefeminister selv har valgt ut brillene de ser verden med fra den postmoderne avdelingen. Men, på samme måte som at man ikke trenger å kunne newtons tyngdelover for å falle utfor et stup, er det ikke nødvendig å ha lest Foucault for å hekte seg på et offernarrativ.
Postmoderne identitetspolitikk, som har erstattet marxisme for den radikale venstresiden, dikterer at det ikke finnes noe objektivt «riktig» eller «galt», kun hegemonisk makt som er ulikt fordelt mellom grupper. Da alt er subjektivt står man fritt til selv å avgrense hvilke grupper verden består av.
For feministene sin del er gruppene «kvinner» og «menn», og siden «menn» tjener mer penger og fordi man ikke tar utgangspunkt i fakta, erklærer man «kvinner» som offer for diskriminering utført av «menn». Dette fullstendig uten å føre bevis for den angivelige diskrimineringen.
Her fremmer feministene paradoksalt nok et absurd krav om å bli trodd, men postmodernismens grunnpilar – fornektelse av objektiv sannhet – er et beskjedent offer når målet er mer makt.
Nå kan Shurika igjen sjekke premissene sine:
Hvordan kan feministene være for kvinnesak, men ikke bry seg om kvinner som blir steinet til døde? Hvordan kan feministene være for likestilling, men være for kvotering og ikke bry seg om at det i all hovedsak er menn som dør i arbeidsulykker og krig? Hvordan kan feminister være for like rettigheter, uten å utfordre den urettferdige behandlingen mange menn opplever i barnefordelingssaker?
Og svaret er et spørsmål:
Vil det å bry seg om disse sakene gi den norske feministen mer makt i det norske samfunnet og økonomien? Dette er tross alt det eneste de bryr seg om.