Jeg har lenge sett med bekymring på utviklingen av landet under statsminister Erna Solbergs ledelse. Velferdsstaten som har gjort Norge til et av verdens beste og tryggeste land å bo i er i ferd med å smuldre bort. I sin iver etter å gi de rikeste skattelette har regjeringen Solberg kuttet i en rekke velferdsytelser til de svakeste. Jeg snakker om de som sitter nederst ved bordet, som langtidsledige, kronisk syke, og funksjonshemmede. De usynlige. Tro det eller ei, men disse menneskene prøver bare å leve helt vanlige liv med sine barn og familier. Mange har som følge av kuttene fått dårligere økonomi og dermed forverret helse og livskvalitet. Advokater forteller historier om folk som er i ferd med å miste hjemmene sine på grunn av regjeringens politikk. Hvor kommer denne dype forakten for mennesker som strever med livene sine fra? Hva med å vise litt empati og forståelse for at mennesker er utrustet med ulike ressurser, og legge til rette for verdige liv for alle? Det burde verdens rikeste land ha råd til med 8000 milliarder på bok! Livet er mer enn et regneark, og alle fortjener et godt liv.
Finansminister Siv Jensen skryter av at folk flest har fått skattelette på kr 10.000, og at det samlede avgiftsnivået har gått ned. Påstanden er direkte usann. Sannheten er at avgiftene i Norge har aldri vært høyere enn på Frps vakt! Partiet som i alle år høylytt har flagget sin motstand mot skatter, avgifter, og statens inngripen har levert det motsatte av hva de lovte sine velgere. Det er intet mindre enn en skandale! Partiet er ikke til å kjenne igjen når man sammenstiller partiprogram og realpolitikk. (Høyre er i det minste ærlige på at de er for EU uten at det gjør partiet mer troverdig av den grunn). I et forsøk på å tone ned fakta benyttes en manipulerende retorikk for å gi inntrykk av at partiene har innfridd sine løfter. Vi har alle fått med oss hvordan Sylvi Listhaug frontes i media som retorisk lokkedue med totalt uvesentlige utspill når viktige saker skal avgjøres i Stortinget.
ACER-saken ble nærmest forbigått i stillhet. Det var ingen debatt i forkant, og befolkningen har ikke hatt noen mulighet til å påvirke utfallet av saken. Det er oppsiktsvekkende. Tilbakeholdelse av informasjon er derimot en velkjent hersketeknikk. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at mediene er et viktig strategisk verktøy, men de gjør tross alt bare det de får betalt for. De fleste har forstått at frie og uavhengige medier kun er en myte. Men når de viktigste sakene går under radaren til folk flest er det all grunn til å reagere. Det gjør noe med tilliten hele det norske samfunnet er bygget på. Politikere må forstå at den største tabben de gjør er å undervurdere befolkningens evne til å tenke selv.
ACER-saken har vært en vekker for mange. Når regjeringspartiene i samarbeid med Ap mer enn gjerne avgir landets suverenitet til EU, til tross for at vi ikke er medlem i unionen, bør alarmklokkene ringe. Det samme gjelder avståelsen av myndighet over norsk finanssektor. Det må være lov å spørre hvem våre folkevalgte egentlig jobber for. Er det Brussel og storkapitalen? Hvordan tenker Erna Solberg at folk skal ha tillit til henne som politiker når hun demonstrerer en slik forakt for landets innbyggere og demokratiske spilleregler? Har vi egentlig noe demokrati i Norge, eller er vi vitne til en saus av retoriske grep for å skjule et spill som foregår i kulissene?
Jeg diskuterer ofte politikk med venner og kjente, og samtlige gir uttrykk for bekymring for fremtiden. Jeg har fremdeles tilgode å høre at noen er fornøyd. Spørsmål som går igjen er «Hva blir det neste trekket fra denne regjeringen»? «Hvor høy blir neste strømregning?» «Er landet i ferd med å bli demontert som nasjonalstat»? «Er det en ny verdensregjering på gang»? Det er mange spørsmål og teorier, men få sikre svar.
Å gjenreise tillit etter et svik er nærmest umulig. Det vet alle som har opplevd utroskap. Det bør denne regjeringen merke seg før neste stortingsvalg.