Den norske kvinnen Aisha Shezadi, som frivillig reiste til IS, og som ikke angrer på noen verdens ting – men gjerne vil ha norsk hjelp for å sikre sitt barn hun har fått i Syria med en ikke-norsk IS-soldat, har i en NRK-sak forklaringen på hvorfor ting gikk som det gjorde for henne, og for andre som dro til Syria.
At hun selv frivillig valgte å ta med et barn hun hadde født i Norge, og som senere døde i Syria, og om hun mener hun selv kan lastes for uaktsomhet ved å bringe et barn til IS-miljøet, fremgår ikke av saken NRK har laget.
Kvinnen sier:
«– Hvis Norge hadde klart å ta bedre vare på sine borgere, og heller inkludere og tilrettelegge istedenfor å ekskludere og skape skiller, hadde det nok vært færre som foretrekker å reise og bosette seg midt i et blodbad for å bedre kunne praktisere sin tro.»
Hun mener at hun selv er et tydelig bilde på at Norge har feilet, når hun ønsket å forlate vårt trygge land til fordel for IS-leirene.
Det er med andre ord vi i Norge, som på demokratisk vis velger våre politikere, og som tilbyr barnehage, skole, helse på lik linje til alle som vil være en del av vårt fellesskap, som har skylda.
Ukritisk reportasje
Hvordan skulle vi bedre ha tilrettelagt for denne kvinnen lurer jeg på. NRK lurer ikke på det, for de har ikke spurt om det.
Heller ikke spør NRK om kvinnen forstår at man i Norge forventer av folk generelt at de «tar skikk eller flyr land», som underforstått betyr «å tilpasse seg» og å la seg integrere, dersom de har en annen kultur enn den norske.
Kvinnen sier at hun verken er fiende eller forræder, og at hun ikke gjort noe straffbart,og at Norge må yte bistand til henne som norsk statsborger med problemer i utlandet.
Det er et paradoks, at en kvinne som ønsker å få sin sønn hjem til Norge «stiller krav» til hvordan norske myndigheter skal håndtere sin sak lenge før noen i det hele tatt har sagt seg villig til å hjelpe henne:
«Hvis det har seg slik at jeg blir fratatt min sønn og norske myndigheter ikke lar han bli hos min mor i Norge, så ønsker jeg helt ærlig ikke å returnere til Norge i det hele tatt. Det kan du godt skrive, slik at det norske folk forstår at jeg selv faktisk ikke ønsker å returnere».
For mange mennesker i Norge, som har utvist en mangelfull vurderingsevne av hva som kan være bra og dårlig for egne barn og en selv, er det ikke noen selvfølge at man får beholde barnet eller at barn kan tas hånd om av bestemor.
Det er ikke helt uvanlig at folk som trår feil skylder på andre. Det er mildt sagt heller ikke uvanlig at journalister «velger side» i gitte saker og finner seg «ofre» de vil støtte opp om.
Det journalister oppfatter som «ofrene» får da styre norsk journalistikk. Enkelthistorier, gjerne fulle av «føleri», pøses ut over oss lesere, seere og lyttere. Vi er inntil vi blir gjort klar over at mye av det vi leser, ser og hører er farget av norske redaksjoners tenkemåter, prisgitt en type journalistikk som «pirker litt i overflaten med en spesiell type vinkling» uten å gripe an kritisk journalistikk overfor den det gjelder.
Se NRKs sak og overskrift:
«Aisha frykter sønnen kan bli tatt fra henne»
Så kommer «Redd for sønnen».
Det er vel ingen foreldre eller besteforeldre, som etter slike overskrifter og en slik sak ikke tenker «…uffda, det var da ille med den lille gutten hennes…»
Samtidig har vi altså «noen tusen IS-drepte barn» og «noen tusen foreldreløse barn», som følge av at IS har drept mor og/ eller far midt oppe i alt dette.
Fakta i denne saken er at kvinnen det her er snakk om aktivt har oppsøkt IS og støttet det de står for.
Selv om hun ikke selv har kappet hodet av folk, brent mennesker levende, voldtatt, drevet slavehandel, torturert og fordrevet millioner på flukt fra barbarene i IS, så har hun vært delaktig enten hun har kokt suppe, vasket tøy eller funnet fram plaster.
Hun angrer heller ikke på noe, forteller hun.
Ta deg tid til å lese denne NRK-saken og se om du finner et eneste kritisk spørsmål til kvinnen, som nå sitter i fangenskap i Syria. De fire journalistene Ole Dag Kvamme, Afshin Ismaeli, Charlotte Berrefjord Bergløff og Laila Ø. Bakken klarer altså ikke å komme opp med noe bedre enn dette. I bakkant av de fire nevnte sitter også en vaktsjef og kanskje en redaktør, som har godkjent at denne saken kommer på trykk.