Det årlige integreringsbarometeret fra Institutt for samfunnsforskning ble publisert for to dager siden. Her svarte over halvparten av respondentene at de ikke anser innvandring som en trussel mot den norske velferdsstaten. Det tyder på dårlig kunnskap. Det kan ha sammenheng med at den seriøse og grundige drøftingen av velferdsstatens fremtid hovedsakelig skjer i de alternative mediene. En drøfting som ikke alle får med seg.
Øyvind Thuestad skrev en sak om dette temaet med tittelen «Norske kommuner sitter på en bombe: Eksplosiv vekst i sosialhjelp til innvandrere» hos Document.no. Bildet er bekymringsfullt. Tallene han bygger på er offisielle tall. Utsagnene han henviser til stammer delvis fra VG og Fædrelandsvennen.
Budskapet hadde vært like ekte og like bekymringsfullt om Thuestad hadde hatt samme nedslagsfeltet som Aftenposten, Dagens Næringsliv eller NRK, men da hadde kanskje svarene i integreringsbarometeret sett litt annerledes ut.
Utviklingen som beskrives er alt annet enn bærekraftig. Det er et kraftig varsku om enorme problemer som vil komme. Den store veksten i sosialkostnader som pågår nå, med rot i innvandringspolitisk tanketomhet, kommer til å være en diger klamp om foten i offentlige budsjettsammenhenger i uoverskuelig fremtid. Det er et skapt problem som ingen har gode, fungerende løsninger på.
Problemene vil vedvare, og antageligvis vokse enda mer, selv om vi endrer innvandringspolitikken i dag. Vi har fortsatt en god del innvandrere i introduksjonssystemet som enda ikke er synlige i sosialhjelp-tallene. Vi har dessuten statistikk som viser at innvandrere fra ikke-vestlige land er mer tilbøyelige til å bli varige sosialhjelpsmottakere med stigende alder. Bildet kan også bli mye, mye verre hvis vi ikke snart skjermer landet vårt for ytterligere ikke-vestlig innvandring.
Når over halvparten av respondentene i integreringsbarometeret ikke opplever at velferdsstaten er truet, tyder det på et stort kunnskapsgap hos folk flest. Blant fagfolk er det relativt bred konsensus om utfordringen.
Vanlige folk har problemer med å fange opp og forstå problemet. De makter ikke å forholde seg til at det eksisterer en fremtid der både vi og våre barn blir fanget av denne virkeligheten. Man tenker kortsiktig.
Hva betyr det? Jo, mediene må bli enda flinkere til å vektlegge dette. Ikke sporadisk, men ofte. Ikke med falsk optimisme, men med en alvorlig tone og et kritisk blikk.
Vi mennesker er ikke spesielt godt rustet for å forholde oss til problemstillinger med lange tidshorisonter. I henhold til temporal construal teori, er våre tanker om fjern fremtid preget av både abstraksjon og falsk optimisme. Folk flest klarer kanskje å tenke frem til neste sommerferie. For øvrig foretrekker man at livet leves i nuet. Man bekymrer seg for fremtiden i et lengre tidsperspektiv først når man har den på nært hold.
Det som er skummelt med store samfunnsøkonomiske utfordringer, er at det eneste synlige symptomet på problemets vekst er stygge tall og trender på et ark eller på en dataskjerm. Man kjenner ingen ting på kroppen. Man får ikke mer og mer vondt i ryggen. Mat og drikke smaker like godt. Det blir ikke nødvendigvis mer søppel i gaten. Det blir ikke dårligere stemning i nabolaget. Man får ikke nødvendigvis andre arbeidsoppgaver på jobben.
Og når medier og politikere – de som skal være kanarifugler i gruven – ikke klarer å si ifra, kan det gå skikkelig galt. De kan være fanget i et blindspor skapt av gamle synder eller ideologisk ensretting. Noen gir kanskje opp i møtet med størrelsen på elefanten. De fristes til å jatte med og la det skure.
Manifestasjonen av den greske gjeldskrisen i 2009 er et godt eksempel på hvordan siste akt utarter seg i et dysfunksjonelt og dårlig styrt samfunn. Et samfunn som ikke klarer å manne seg opp til å ta tak i sine egne problemer.
For de som ikke har hørt nytt fra Hellas i det siste, kan det opplyses at landets BNP per capita fortsatt er på vei nedover. Det var $32 000 i 2008, men knapt $18 000 i 2016. Bakrusen pågår fortsatt, selv etter masse EU-hjelp.
Den dagen norsk offentlig økonomi treffer veggen – basert på en fremskrivning av dagens trender – er vi sikkert en av de siste vest-europeiske landene som gjør det. Kanskje er det betryggende for noen å høre. Men det betyr samtidig at vi neppe har rike venner igjen som kan bistå oss med å dempe fallet. En økonomisk nedtur som favner bredt i mange industrialiserte land, vil dessuten redusere oljefondets finansielle verdi betraktelig.
Vi kan ikke fortsette med inkrementell økning av «feel-good» tiltak som ikke har krav til effisiens. Vi må definere oss et målbilde for hvordan fremtiden i landet vårt skal være. Deretter må vi styre mot dette målet. Vi må kutte ut det vi ikke har råd til, som ikke-vestlig innvandring og lukrative sykelønnsordninger, og vise stor fiskal ansvarlighet helt til vi har utviklet en overbevisende historie om økonomisk bærekraft. Bærekraft kan ikke bare være et slagord i et valgprogram. Det må være et matematisk regnestykke med ekte tall. Tall som går i null, eller aller helst litt i pluss.