Vi i Norge er vant med statens inngripen i det som burde være familienes egne avgjørelser, som hvem av foreldrene som skal ta ut hvor mye i foreldrepermisjon. Sosialister med overstyringstrang har vi nok av.
Men den samme arrogansen og «vi-vet-best»-holdningen finner man selvfølgelig når man setter byråkrater og politikere sammen på overnasjonalt nivå i EU. Det siste unødvendige forslaget for hva det må settes minstestandarder på i EU går nettopp på foreldrepermisjon.
«EUs medlemsland går inn for felles minstekrav til fedrekvote og betalt fødselspermisjon,» heter det fra NTB.
«Saken var oppe til diskusjon på EUs sosialministermøte i Luxembourg torsdag. Der ble det flertall for en skjerping av minstekravene til fødselspermisjon i EU. Utgangspunktet er at alle foreldre skal ha en individuell rett til minst fire måneders fødselspermisjon hver.»
Og flere detaljer ønskes styrt:
«To måneder av fødselspermisjonen skal være ikke-overførbar, slik at også far sikres minst to måneders permisjon. Av disse to månedene skal minst én og en halv være betalt. Hvert enkelt land bestemmer selv hvilket nivå foreldrepengene skal ligge på.»
Visstnok har Danmark gått kraftig ut mot forslaget og krevd at foreldrene selv må få bestemme hvordan de fordeler permisjonen.
EU graver sin egen grav
EU startet i sin tid som en tollunion for kull og stål på 1950-tallet. Underveis har det blitt solgt inn som et «fredsprosjekt» for å hindre de europeiske nasjonene fra å gå i tottene på hverandre. Prosjektet har ekspandert stadig vekk og fjernet makt fra nasjonalstatlig nivå, men derved har også EU fjernet folk fra beslutningene som påvirker deres liv.
Brussel er for lang unna både geografisk og mentalt. Folk i Europa har intet forhold til EUs «hovedstad» slik de har til sine nasjonale. Hvis man får høre at en sak bestemmes i EU, gir de fleste opp. Det er bare de største bedrifter eller sammenslutninger som kan tenkes å ha ressurser til å drive lobby i EU og i Brussel.
Byråkratier må man alltid passe på (og passe seg for). De utvikler sine egne interesser, som en organisme som snylter på omgivelsene. De vil vokse og vokse. Vekst skaper flere ansatte, flere man kan være sjef for, og derved får man høyere lønn, mer prestisje. Noen trenger bare å godtgjøre at de har en jobb overhodet. Derfor denne trangen til å blande seg inn, ekspandere, «mission creep».
Å bli «bestemt over» i spørsmålet om hvordan man skal fordele foreldrepermisjon er provoserende nok når det er ens egen nasjonalstatlige regjering som gjør det. Det er en umyndiggjøring som det er utrolig at folk finner seg i. (Apati og manglende evne til å organisere motstand er nok hovedårsaken).
Men at dette særdeles omstridte og unødvendige politiske tiltaket nå altså også skal trumfes gjennom som overnasjonale direktiver i EU, er nærmest ikke til å tro.
De europeiske lederne som støtter dette forslaget kan umulig ha lært noe av Brexit. Folk vil ikke ha denne typen politikk. De vil ha bestemmelsene nær seg selv. Lokalt, og demokratisk. Ja, helst i sitt eget hus (bokstavelig talt).
Er det rart folk i Europa vender ryggen til hele EU?