Jeg har besøkt London mange ganger gjennom årene, både som turist og som forlegger. «The London Book Fair» ved Earls Court er en av de viktigste bokmessene. En møteplass i april hvert år for forleggere og bokagenter fra hele verden. De store internasjonale bokmessene har i alle år – naturlig nok – vært «flerkulturelle». Ingen problemer med det, litteraturen forener og garanterer for kunnskapsnivåer, og regler og avtaler respekteres og følges. Et opplyst fellesskap uten alvorlige konflikter av noen art, det ligner faktisk den tradisjonelle britiske måten vi kjenner fra TV-filmene.
Minner om Midtøsten
Utenfor messeområdet møter man kontrastene, ulikhetene og nye trekk ved utviklingen i bybildet for hvert år. Dette oppleves som direkte skremmende. Forandringen blir tydeligere for hvert år, byen minner mer og mer om Midtøsten. I gatene og parkene ser man sorte, vandrende telt av muslimske kvinner som triller barnevogner i flokker. Resultatet av de høye fødselsratene, tenker man, og gjør en rask konsekvensanalyse i stillhet.
For noen tiår tilbake, kunne man rusle rundt i denne fascinerende og historiske byen, med alle teatrene, handlegatene, pubene og parkene – uten fare for å bli kjørt ned av muslimske terrorister, knivstukket, kastet syre på eller kappet hodet av i Allahs navn.
Det skjer jo rett som det er, og det skal man på korrekt vis venne seg til, ikke la seg skremme av. Den egenmektige, muslimske borgermesteren, pakistanske Sadiq Khan, har greid å få politiet og regjeringen over på sin side. Borgermesteren har London omtrent som sitt private domene, med over 8 millioner innbyggere. Det som gjelder for ham er å ivareta den muslimske utgaven av London. Etniske, hvite engelskmenn, som drister se til å kritisere eller kommentere islam offentlig, hånes som bråkmakere og rasister, og må bringes til taushet. Det haster med sensur, slik som i Tyskland, gjentar Khan i intervjuer.
Dette skjer i en by der Speakers Corner i Hyde Park er selve symbolet på ytringsfriheten.
Islamisering
The East London Mosque ved Whitechapel Road er en av Europas største moskeer, med plass til 7000 mennesker. Den er bygget for offentlige midler, og med en 25 meter høy minaret. Her går en evig strøm av arabiske, pakistanske og afrikanske menn inn og ut av portene, og kun én kultur er i fokus.
På den andre siden av gaten kan man se boder langs fortauene, en sammenhengende basar som snor seg bortover. Her handler muslimske kvinner nikab og smykker i alle varianter. I Storbritannia er det få som våger å stille spørsmål om hodeplagg eller om islamiseringen generelt. Alt er fritt frem, alle bare haster videre til sitt.
En ny muslimsk underklasse av innvandrere har fortrengt den gamle britiske som dominerte Whitechapel, og har forvandlet området til en ghetto – et parallellområde, som selvsagt blir permanent.
Byens største attraksjoner ligger nå bak barrikader av koranklosser og sikkerhetsgjerder, med stirrende og bevegelige kameraer over alt. Overvåkere følger alle dine bevegelser på skjermer. Det føles hverken trivelig eller trygt.
Den nye truende parolen fra muslimske demonstranter i London skrikes ut der det er demonstrasjoner, og dem er det mange av: «Dette er vårt land nå – kom dere ut!» Folk som benytter sin demokratiske rett til å advare mot falskheten i «fredens religion» fotfølges av spanere, arresteres og fengsles, noe journalisten og menneskerettighetsaktivisten Tommy Robinson fikk erfare. Selv den amerikanske presidenten er persona non grata i denne byen som har uendelig mye å takke USA for. Kommer han til London i juli blir det garantert gatekamper av verste slag. Khan er en mester i å hisse opp massene.
Katie Hopkins
Den uredde og forfulgte britiske journalisten Katie Hopkins var nylig på amerikansk TV og snakket om at London nå har flere drap enn New York. Hun fortalte om hvordan London opplevde ni drapsforsøk på 24 timer, og at det i all hovedsak dreier seg om mørkhudede mennesker som er involvert. Og hun sa også at ingen i Storbritannia tør snakke om dette av frykt for å bli kalt rasist. Selv blir hun stadig utskjelt som rasist, og bøtelagt med høye beløp av det britiske rettsvesenet for sin frie tale.
– Som en krigssone
Martin Griffiths, en overlege ved Barts Health NHS Trust i London, sammenligner sykehuset med en krigssone, som han og hans kolleger kjenner fra den britiske militærbasen i Afghanistan. Barn med skoleuniform, noen så unge som 13 år gamle, blir daglig innlagt på sykehuset med kniv- og skuddskader. Multikulturelle og «våpenfrie» London har nå flere skyte- og knivstikktilfeller enn trafikkulykker!
Gjenger og klaner kjemper om distribusjon av narkotikaen som er i fri flyt, og deler opp byen i områder, i en evig og hensynsløs kamp om penger, makt og innflytelse. Årsaken til den brutale økningen i volden er ingen hemmelighet, men den dysses alltid ned – ukontrollert masseinnvandring fra land i den tredje verden. Og det faktum at disse menneskene for det meste lever av kriminalitet.
Muslimsk borgermester
Den autoritære borgermesteren Khan greide å slå en kile i vennskapet mellom USA og England, ingen våget å protestere. Theresa May skryter ukritisk av den muslimske borgermesteren. – Han gjør en god jobb! Dette til tross for at hun kjenner den dystre virkeligheten: Kniv-, våpen-, tyveri-, innbrudd-, voldtekt- og drapsstatistikken, og ikke minst de groteske historiene om barnevoldtekter. Pluss et halvt dusin dødelige terrorangrep. Og det faktum at London har gått forbi New York som den farligste hovedstaden i den vestlige verden.
– En god jobb, sier hun. Theresa May lyver åpenlyst, uten å føle skam!
England, med Churchill som en sterk og motiverende leder, maktet å stå i mot Hitlers angrep. Slik ble landet et eksempel for frihet og demokrati, men det det skulle ikke vare lenge. At neste krig kom innenfra, taklet ikke britene. Islamsk, demografisk krigføring er i ferd med å klare det som nazistene ikke klarte med sin militære slagkraft.
Med den massive muslimske innvandringen, mistet England både friheten og rettssikkerheten. Uten egentlig å forstå hva som skjedde, fordi det er tabu å diskutere.
«Land of Hope and Glory, Mother of the Free». – Man minnes den patriotiske, britiske sangen fra The proms i Royal Albert Hall, den fantastiske musikken, allsangen og stemningen. Men hvor ble den av, britenes storhet og stolthet?