Jurassic World: Fallen Kingdom
Am action/sci-fi
Med: Bryce Dallas Howard, Chris Pratt, Jeff Goldblum, Toby Jones, Ted Levine, James Cromwell
Regi: J.A. Baytona
Manus: Derek Connolly, Michael Crichton, Colin Trevorrow
2 timer 18 min
Karakter: 5/6
Sultne dinosaurer og grådige kapitalister
Jurassic World: Fallen Kingdom er ypperlig som underholdning. Jo visst har vi har sett filmer om mennesker som leker Gud før og konsekvensene av det, men her er flere frydefulle grøss og mye «eye candy».
Iblant er det veldig greit med film som kun har som mål å underholde, som gjør det med lekenhet og glimt i øyet og aldri blir for krevende for topplokket. Siden Spielbergs Jurassic Park (1993) hadde premiere for 25 år siden har det kommet totalt fem filmer om gjenopplivde monstre fra Juratiden, samt en rekke dinosaur-spin off-greier. Flere husker vel godt de ekstremt høye forventningene til Jurassic Park, som gledelig nok ble innfridd. Senere kom den fornøyelige Lost World (1997) og den begredelige Jurassic Park III (2001), mens i 2015 ble konseptet gjenoppstartet. Dinosaurene ble gjenopplivet på den fiktive øya Isla Nublar, et sted i nærheten av Costa Rica. Tyrannosaurus Rex er fremdeles med, men noe avleggs i 2018. Det genmodifiserte monsteret Indominus Rex er et slags blodtrimmet rovdyr på anabole steroider som laget kvalme og mayhem.
Skuespillerne er faktisk bedre enn de pleier å være i sånne monsterfilmer. At kjærlighetshistorien mellom Chris Pratt og Bryce Dallas Howard ikke blir for søtsuppete, men heller litt diskre, er egentlig helt greit. Dessuten har filmen fått besøk av noen bad guys som fungerer bra, deriblant en leiesoldat (Levine) som samler på dinosaurtenner. I kjent stil er det grådige kapitalister som står for den menneskelige ondskapen (nesten litt morsomt med tanke på at Hollywood selv er temmelig så kapitalistiske). Planen til Masrani Corporation er å selge dinosaurer til styrtrike milliardærer. Her snakker vi altså om klienter som trenger noe mer enn pitbullterrier som beskyttelse – eller muligens som offensivt våpen!
Ellers er det en god ide å ha med minst en «good guy»-dinosaur, som også har utviklede empatiske trekk. Blue er oppdratt blant mennesker og er en artig liten velociraptor.
Denne gang har også manusforfatterne fått inn noen nye elementer som krydrer handlingen. Vulkanutbrudd på dinosaurøya og regnende lava pisker absolutt opp stemningen. Øya blir ubeboelig og en gruppe dinosaurer blir deportert derfra, i beste Noas ark-stil. Bildene av en brontosaurus omgitt av vulkansk røyk er atmosfærisk. Sitrendre spennende er det når en aggressiv dinosaur blir truffet av regnende lava mens han jakter på et par mennesker, får opp pulsen. Scenen med stakkaren som ligger under en bil mens alskens forvokste reptiler herjer på, er også adrenalinfylt.
Noe som trekker ned er de evinnelige søte barna som er overalt i moderne monsterfilmer, men som man vet så utmerket godt at det ikke kan krummes et hår på. Da ville det blitt et ramaskrik av en annen verden. Men ikke desto mindre prøver regissøren å lage en thriller ut av en scene hvor en utspekulert dinosaur sniker seg innpå et sovende barn. Du kan jo selve tenke deg hvordan det går.
Sluttscenen er riktig så pirrende, og jeg gleder meg faktisk til neste og avsluttende kapittel i serien. Den har tentativ premiere i 2021.