Sommeren 2016 hadde jeg bestilt billetter til Tyrkia. Knappe tre døgn før avreisetidspunktet begynte det som først virket som et militærkupp.
Jeg skal innrømme at jeg tenkte lovlig mye på mine, som bor der, og flybillettene som ikke var refunderbare, der jeg satt i godstolen og gynget mens jeg så på nyhetssendingene. Der og da var det, i hvert fall de første timene, umulig å forstå konsekvensene opprøret ville få for folket i Tyrkia.
Likevel hadde jeg en følelse av, sånn når klokken bikket halv fire den natten, at det kom til å gå «bra», i hvert fall når det gjaldt det egoistiske vedrørende familiegjensyn og ferie. Reisen gikk til en liten, ukjent by. På markedsplassen, inne i kjøpesenteret, i bygatene og på stranden var det ingenting som tydet på at det hadde skjedd noe betydelig i landet. De fleste tyrkerne jeg tok kontakt med var snakkesalige og utadvendte. Men ingen av samtalene dreiet de i retning av opptøyene.
99 % av den vakre stranden i byen så ut som en hvilken som helst Middelhavsstrand. Inne imellom sto noen burkinikledde damer, som i dykkerdrakter, på farefull vei ut i det grunne vannet. Jeg klarte ikke å ta synet fra det utrolige at gamle damer var pakket inn i nesten 40 varmegrader.
Å reise til Tyrkia er, for å si det med fotballspilleren Ian Rush’ ord (etter han flyttet fra England til Italia): «Som å komme til et helt annet land.» Langs veiene sitter det politifolk og røyker på campingstoler. Like ved skilt som sier 30 eller 50. «De er veiledende, ikke bry deg om dem,» sa familien. Etter tre dager testet jeg teorien. Da hadde jeg allerede sett mange biler kjøre forbi campingkorpset i minst 90. Selv forsøkte jeg 60 i noen sekunder. Ingen sirener.
Tyrkia skuler fremdeles, geografisk, inn i vesten, som hodet på hundekroppen Saudi-Arabia, slikker seg om munnen, lepjer over synet av de små kjeksøyene som flyter rundt Hellas. Men landet er splittet. Stikkord: EU, Russland, NATO, Islam og konfliktene i Israel og Syria. Det er en stat som må balansere utrolig mye!
I de små byene jeg vandret i, sommeren 2016, snakket ikke noen med meg om hva som hadde skjedd. Bare en kelner spurte, sånn i forbifarten, om vi visste noe om det som hadde skjedd i Istanbul. Han virket genuint naiv i spørsmålet. Visste han mindre enn meg om det som hadde skjedd? Hvem som helst, som hadde lest en artikkel om det i en vestlig avis, ville ha kunne ført en samtale om temaet. Og samtidig: internett fungerte utmerket i Tyrkia. Jeg leste de samme norske og internasjonale avisene som jeg leste hver eneste dag.
Det var to ting som skjedde samtidig, som jeg bare så overflaten av. Tyrkerne sa at landet er splittet. Ikke i 50 / 50, som det kan synes i vestlige medier. Mer 55+ / 45 -, og det i favør av sekularisme. Atatürks sekulære presidentsjel har ikke forlatt landet. Men i dag er det farlig å si Islamkritikk høyt. Det sekulære står egentlig steilt i ryggmargen til, i hvert fall, majoriteten av det tyrkiske folket. Utrolig, men bra!
Flertallet i Tyrkia er uinteressert i dogmatisk religion. De hverken kler eller ter seg etter den. Og langs gatene selger små sjapper, noen hele natten, Efes, Tyrkias bedre smakende Ringnes. Tyrkere legger sjelen sin i maten og praten. Ingen jeg satt med, eller så, tok pauser for å be da de utplasserte tårnene messet til bønn, og det i flere minutter hver gang. De som ba må ha gjort det bak fire vegger.
Verden er full av konflikter og krig. Skal man ta dem alle inn på alvor så er det fosterstilling 24/7. Det går ikke. Også skremmebildet jeg hadde av Tyrkia slapp gradvis taket. Jeg tenkte at mine levde nokså trygt der i grensen mellom Europa og den saudiarabiske hunden. Takket for besøket.
En dag sto døren til naboen deres åpen og slamret i vinden. Brutt inn. I flere dager slamret døren. Ingen var igjen i leiligheten. Ingen lukket døren. Politiet hadde tatt naboen. Er ikke kommet tilbake. Ulikt de fleste i omegnen så hadde vedkommende en god universitetsutdannelse. Et avisinnlegg? Kanskje en kommentar i et universitetsmagasin eller et debattforum? Det skal ingenting til. Erdogan legger sin skygge over hele Tyrkia.
Samtidig, hvis man føler seg litt frem, tar en prat og en Efes med en tyrker, så kommer det frem, etter at de har sett seg over skulderen, at de misliker sterkt alt som skjer, men de er redd for å snakke, redd for å si imot minoriteten – for det er en minoritet de dogmatiske religiøse faktisk er!
Uansett, konsekvensene er potensielt og 100 % realistisk dødelige. Tyrkisk fengsel. Sekulære tyrkere har tross alt et liv de er glad i. De har familie. Angivere står på stranden, sitter på verandaen i de mange betongblokkene, vandrer rundt i sentrums gater, ser på deg på kjøpesenteret.
Tyrkia. EU. Russland. NATO. USA. Israel/Palestina. Arabia. Brorskap. Tyrkia er midt i alt. Tyrkerne, de unge og middeladrende som skal bære landet de neste generasjonene. Hvem er de? Tør de stå frem i et nesten diktatorisk land? De har alt å tape.
Erdogan vil skru tiden tilbake, til tiden før Atatürk. Frykt, det er det som gjør det mulig, enn så lenge. Frykt for å stå frem. Erdogan vil gjøre Tyrkia til Erdogania. Han har lykkes så langt. Lokalbefolkningen jeg snakket med rister på hodet når de snakker om valglokaler i distriktene hvor «veien er stengt», selvsagt i geografisk vanskelige områder, slik at det kan «forklares» etterpå. Behendig. I Europa gjorde Erdogan derimot alt for å få stemmer av «Europeiske» Tyrkere. Om Islam eller sekularisme vinner Tyrkia er interessant, svaret er ikke gitt.
ABBA
Helt til slutt en historie fra Tyrkia. En irriterende faktor var bønneropene fra høyttalere, som runget over hele byen. Fem ganger om dagen. Et av dem begynte å synge Allahs falske toner klokken 06:00 hver morgen. Omtrent ti meter fra soveromsvinduet. Det er eksotisk på ferie. Man godtar landets væremåte (selvsagt). På refleks våknet jeg likevel litt før den nasale, intense diskantsangen begynte. Jeg så for meg en imam som sang live fra minareten. Imidlertid ble det, ikke uten latter fra de fastboende, fortalt meg at det var et opptak som rullet over høyttalerne. Selvsagt.
For noen år siden fant en gjeng svensker ut av systemet. I nattens mulm og varme erstattet gjengen imamkassetten i bønnetårnet med ABBA – Greatest hits. Første sang som kalte til bønn, klokken 06:00, var: You are the dancing queen. Young and sweet, only seventeen -da-da-da-da-da-ta-ta!»
De lokale reaksjonene lot ikke vente på seg. Svenskene ble tauet inn på politihuset, fikk 24 timer på seg til å forlate landet, for så å aldri sette sine nykjøpte billige sandaler på tyrkisk jord igjen.
Hva hadde skjedd i dag? Dette var tross alt for omtrent tjue år siden.