Noen synes det er merkelig at sosialistene og islamistene har funnet sammen. Mest fordi de har så forskjellig kvinnesyn. Men er det egentlig så merkelig? La meg påpeke noen likheter:
Verken islam eller sosialisme fungerer særlig godt i fredstid. De er konfliktsystemer. Det er glimrende systemer for å samle gjengen og gå til angrep. Under mottoet: ”Drep de vantro!” Eller ”ta de rike”!
For begge systemer trenger fiender for å overleve. Vi ser at der hvor det kun er islam som gjelder, blir det allikevel bråk. Da prøver de seg på sine naboer. I sitt uendelige krav om dominans. Eller så går de løs på sine egne. Masse straffer. Masse regler. Masse undertrykking av egne minoriteter.
Det samme hos sosialistene. Både Mao, Pol Pot og Stalin tok etter hvert livet av egne innbyggere. Selv etter at de hadde vunnet.
Dette er fordi begge ismer trenger fiender for å fungere. Når det er tomt for fiender må de skapes.
Begge ismer er best egnet for krig og revolusjon. Lite egnet for fred. Det er derfor vi ser så lite utvikling i islamske eller sosialistiske land. Det står stille. For hvis landet utvikler seg, så blir jo de revolusjonære lederne overflødige. Og det vil de ikke. Så derfor må krigen/konflikten holdes i gang. Nye fiender må finnes og skapes. Sånn holder de på.
Alle vellykkede samfunnssystemer klarer å forlate den militaristiske perioden. De klarer å komme videre. Sosialisme blir til sosialdemokrati. Velferdsstat. Kvinner får rettigheter. Krigsherrer mister makten. Soldater blir til bønder. Bønder blir til lærere. Samfunnet utvikler seg. Økonomien og kunnskapsnivået blomstrer.
Dette klarer ikke disse ismene. Derfor forblir de der de er.
I Norge hadde sosialismen langt på vei overflødiggjort seg selv. Hva gjorde den da? Den importerte islam så klart. Så var vi tilbake til start igjen. De trenger konflikt.
Sosialismen og islam er opprørsystemer. De er populære blant revolusjonære. Som skal ”ta” noen. Det være seg de rike eller de vantro. Men man må ha noen å ta. For at det skal fungere.
Så derfor finner sosialismen og islam hverandre. Derfor er ikke dette et så stort paradoks som man skulle tro.