Illustrasjonsfot: Audun Braastad / NTB scanpix
annonse
annonse

OsloMet, utdanningsinstitusjonen tidligere kjent som Høgskolen i Oslo og Akershus, har gjort romanen «Does my head look big in this?» til obligatorisk pensum for dem som studerer til å bli engelslektorer. Den engang obligatoriske «The catcher in the rye» er ikke lenger obligatorisk, bare anbefalt litteratur.

Er det så farlig da, gammel’n? Verden går videre. Hvorfor skal unge studenter lese om en amerikansk overklassegutt som går rundt og filosoferer i New York på 50-tallet? Er det ikke mer tidsriktig å lese om en palestinskaustralsk jente, som endatil selv velger å bruke hijab, i Australia på 2000-tallet?

Dette er bøker i genren coming-of-age. En type litteratur som skal trigge tenåringer til å tenke og oppdage verden med voksnere øyne. Karakterene i de to nevnte bøkene er outsidere. Amal tar, som eneste jente, på seg hijab på skolen, tenker mye på reaksjonene hun vil få, mens Holden ikke når frem til andre med alt han funderer på i en lang rekke samtaler han initierer på sin vandring i New York.

annonse

Den ufarlige hijaben

Skam-skaper Julie Andem har nok hentet mye inspirasjon i Abdel-Fattahs roman. Sana-karakteren har mange fellestrekk med Amal. Begge har selv valgt hijaben. Begge avstår fra å kysse. Begge har et nært og personlig forhold til Allah. De har sterke meninger og klare tanker om sin rolle som muslimer i en sekularisert verden. Begge er såkalt moderne, feministiske muslimer.

Amal insisterer på at det er mer ved hijaben enn at den gjør deg ærbar. Hun føler et universelt og fantastisk søsterskap med andre hijabbærende jenter, selv om de er fremmede. I boken er hun opptatt av at Allah skal vite at hun prøver så godt hun kan for å gjøre ham fornøyd. 16-åringen ønsker å være sammen med bare en person for livet. Men hun nekter å kysse Adam, som hun er forelsket i, når han gjør tilnærmelser. Hun foretrekker å være tro mot religionen, slik hun ser det.

Et mye sitert sitat fra boken er: «School from Year Seven to Year Ten was Hidaya – The Guidance – Islamic college. Where they indoctrinate students and teach them how to form Muslim ghettos, where they train with Al-Qaeda for school camp and sing overseas national anthems Not.» Dette er gull for akademia og venstresiden. En muslim som ironiserer over bildet man har av muslimer, for så å tilbakevise stereotypen med humor. I dag, 13 år etter at boken ble skrevet, vet ikke-muslimer mye mer om islam. Det er ingen grunn til å la Amals ironi bli stående som eneste argument.

annonse

Et annet sitat er dette: «Too many people look at it as though it (the hijab) has bizarre powers sewn into its microfibers. Powers that transform Muslim girls into UCOs (Unidentified Covered Objects), which turn Muslim girls from an ‘us’ to a ‘them’.» Overdrivelse og humor er virkemidlene. Men hvor overdrevent er det egentlig? Det var kanskje morsomt å lese i 2005. Hva med i 2018?

Fredens religion

Boken må ses i sammenheng med 9/11 og terroren på Bali i 2002. Det var viktig å lage et større og balansert bilde av muslimer, ikke bare omtale dem som terrorister og potensielle terrorister. Det var viktig å vise frem en ideell muslimsk tilværelse, der islam er fredens religion. Man måtte skille ekstremistene fra islam. Islam var noe helt annet enn det disse få terroristene hevdet. Det er ingen sammenheng! Og man lykkes godt med å holde oppe det bildet. I hvert fall i et desennium.

Det er bare å ta en titt på gamle artikler på rights.no så ser man hvordan den stille revolusjonen har spredt seg. Der Storhaug tilsynelatende skrev lange, informative og avslørende artikler for svært få, med null kommentarer, for 10-11 år siden, er det i dag et stort og ivrig kommentarfelt som straks responderer på artiklene. De deler dem og skriver egne erfaringer knyttet til innholdet. Det er skummelt det, for dem som vil ha definisjonsmakten.

I boken er Amal venn med en jøde som støtter henne i valget om å bære hijab. Det er slike ulogiske og søte forbindelser man kan lage i fiksjonens verden. Amal er også bestevenn med en japansk jente. Det er som å se på Skam. En ulogisk karakter blir dyrket. I virkeligheten er det vanskelig å bli god venn med de fleste som bærer hijab, fordi hijaben signaliserer en avstand. Jeanette i Ex-Muslims of Norway har skrevet om at begrepet vennskap ikke eksisterer i islam. Man er hverandres brødre og søstre. Det er også en del av bildet. Minst like sant som den fremstillingen «Skam» og «Does my head look big in this?» viser frem.

annonse

OsloMet-amanuensis Colin Haines har skrevet et essay om antimuslimske stereotyper funnet i boken til Abdel-Fattah. Han ønsker i essayet å finne ut hvordan man kan bekjempe dem. Han mener at stereotypene blir røket ut ved at hovedpersonen bruker parodi som virkemiddel. Det overdrevne i virkemiddelet viser, ifølge Haines, det uvitende utspringet til stereotypene. Han mener at trollene som sprer løgner om islam vil sprekke om de får nok informasjon. Abdel-Fattah ønsket å vise verden hvordan det var å være muslim i en verden der statsministeren snakker på TV om muslimer som terrorister på en generaliserende måte.

Det er mulig Abdel-Fattah opplevde det slik på begynnelsen av 2000-tallet. Men det går ikke an å si at det er en aktuell problemstilling lenger. Verdens ledere er i dag ultraforsiktige i sine nøye gjennomtenkte uttalelser om muslimer og islam.

Vi er kommet dit hvor det må være lov å kommunisere, særlig med såkalt moderne muslimer, om hvorfor det er slik at terror står så sterkt i ekstreme islamske miljøer. Siden terroren er inspirert direkte fra Muhammeds ord, så er den en del av islam som fredelige muslimer må ta sterk og vedvarende avstand fra. Ordene må latterliggjøres så mye at de blir like dvaske som utsagnene til den hevngjerrige Guden vi finner i det gamle testamentet. Vi tar ham ikke på alvor i Vesten. Vi har tatt avstand fra overtro.

Islam er ukultur

Det har ikke islam gjort med sine skrifter. Så lenge sharialover eksisterer, har islam et kjempeproblem. Men det er vi i Vesten som har fått det på dørterskelen. Da hjelper det lite med argumentet om at muslimer er de som har flest ofre for muslimsk terror. Muslimer må ta en sterk og vedvarende avstand fra det barbariske i sin religion, hvis de insisterer på å ha den religionen. Og gjør de det, skal jeg love deg at det finnes nok av krefter i Vesten som er villige til å støtte en slik revolusjon.

At Holden Caulfields vandringer og fascinerende tankerekker om falske mennesker og ekte relasjoner ikke er obligatorisk lesning for studentene lenger, er kanskje forståelig i en verden som utvikler seg. Men kommer våre barn og barnebarn til å surmule over at «Does my head look big in this?» blir omgjort fra obligatorisk til valgfritt pensum om femti år?

Holden holder seg til slutt fast i forholdet til lillesøsteren. Derav den underlige tittelen. Han vil passe på barn så de ikke faller utfor klippen i enden av en tenkt rugåker. La de leke fritt, men ikke skade seg. Salingers roman fra 1951 fremstår underlig nok mer moderne enn Abdel-Fattahs fra 2005. Holden Caulfield hadde ikke vært nådig mot en religiøs som underkastet seg en patriarkalsk Gud som påbød henne å dekke seg til. Han hadde kalt henne en «phony».

En roman om en Holden av 2018 kan ikke bli publisert. Han hadde blitt kalt rasist og fordomsfull av redaktører og manuskonsulenter lenge før han gikk i trykken. Selv om et slikt manuskript var virkelig godt skrevet, ville det ikke ha blitt trykt av noe stort forlag. Den norske Fatterforening har stilt seg tungt bak Sumaya Jirde Ali; et barn av den amerikanske SJW (Social Justice Warrior)-bevegelsen. En Holden, eller Holger, kan ikke si sannheten slik han ser den, den sannheten gir ikke kulturkroner.

annonse

Forfatterforeningen på villspor

«Det er med stor bekymring at DnF ser den høye prisen både Jirde Ali og andre unge med minoritetsbakrunn betaler for å ytre seg. Det er i ferd med å oppstå et usunt og tendensiøst debattklima i sosiale og i «alternative medier», for eksempel på nettstedet Resett. Dette gjør debatten fattigere, fører til selvsensur, og undergraver ytringsfriheten,» står det enstemmig vedtatt 18. mars 2018. Den selvsensuren de snakker om, er det nok minst like mye av blant forfattere som ønsker å skrive frem et virkeligere og mer nyansert bilde av dagens Norge enn det som får lov til å gå i trykken. Det var enstemmig vedtatt. Hva hadde prisen vært for å være uenig? Dette er rekyllyden av ekkoet etter mordforsøket på norske PEN-leder William Nygaard. Islam er ikke problemet. En fatwa har ikke noe med Islam å gjøre.

Da er det trøst i at Salingers kultbok i sin tid ble kraftig sensurert av den amerikanske regjeringen. Holdens samtaler med en prostituert, alle angrepene på middelklassens og overklassens opprettholdelse av fasade og hans omgang med alkohol ble for mye for de eldre generasjonene på 50-tallet. I dag er det andre sannheter som blir gjenstand for sensur. Også forfatteres selvsensur.

Islam, globalismens påvirkning på hverdagen, medias bevisste utelatelser av fakta og sammensausingen av rasismebegrepet har fått de som vil tjene på å skrive til å skygge unna kontroversielle temaer. Lager man en karakter som er muslim, så må karakteren alltid være kul, selvstendig, moderne og helst en jente eller kvinne. Samtidig må hun bære hijab og ære tradisjonene. At ikke intellektuelle reagerer på dette vrengebildet er utrolig. At vår kulturminister elsker det får så være. Men hun er ikke en intellektuell.

Holden Caulfields tanker er universelle og eksistensielle. De er presentert av en voksnere og mer selvstendig 16-åring enn den dagens studenter blir presentert for i 16-åringen Amals fabuleringer rundt det å være muslim i 2005. Det er vel slik at OsloMet vil at studentene gir denne boken videre til sine fremtidige elever. Jeg håper «The catcher in the rye» blir lest også av millennials og deres barn og barnebarn; at boken ikke blir faset ut av systemet til fordel for mer korrekt litteratur.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon