Hvordan frigjøre seg fra emosjonell utpressing og finne sin indre Lewandowski
Nylig var Corey Lewandowski, tidligere sjef for Trumps valgkampanje, på Fox News i en debatt. Vi kan transkribere den slik:
Zac Petkanas: «I read today about a 10 year old girl with downs syndrome who was taken from her mother and put in a cage…»
Lewandovski: «Womp womp (imitasjon av ‘sad trombone’-lyden)»
Zac: «…I read about a – did you just say womp womp to a ten year old with downs syndrome who was taken from her mother?»
Han fikk forutsigbart nok sterk kritikk (skjønt det ikke ble nevnt så mye i norsk presse), og det ser uten tvil temmelig hjerteløst ut. Jeg vil likevel påstå at Lewandowski gjorde det eneste rette.
Å manipulere gjennom bruk av lidende barn har blitt et kjent og kjært virkemiddel i vårt samfunn. Det gjelder å bruke bilder som er så slående og tragiske at de kortslutter den logiske tankeprosessen og henvender seg direkte til empatien vår. Denne teknikken er så effektiv at den bokstavelig talt kan forandre geopolitikk: Tenk bare på inkubator-babyene i Kuwait, de gass-døde barna i Syria eller Alan Kurdi.
Det er bare ett problem: Når man tenker med følelsene når man ofte gal konklusjon. Og den som kontrollerer narrativet kan bestemme hvilken konklusjon du når. Ta for eksempel alle historiene om lidende barn i Syria. De fleste nevner grusomheten til Assad-regimet og nødvendigheten av internasjonale sanksjoner mot Assad og hans støttespiller Russland.
Det er nyttig å sidestille Syria-reportasjene med historiene om lidende barn i Jemen. Gulf-statenes krig i området har ført til en enorm sultkatastrofe i Jemen, en som er større enn i Syria. Dette har blitt skammelig underrapportert og du ser sjelden eller aldri noe opprop mot Saudi-Arabias fremferd i området eller noe behov for å sanksjonere Saudia-Arabia. Ja, Norge selger til og med våpen til landene som for øyeblikket kriger i Jemen. Hvorfor har ikke Saudi-Arabia blitt behandlet på samme måte som Syria i «lidende barn»-reportasjene fra Jemen?
Svaret er ganske enkelt at våre eliter ønsker å intervenere i Syria av diverse grunner (stort sett fordi USA dikterer NATOs utenrikspolitikk og USA blir sterkt påvirket av Saudi-Arabia og Israel, som igjen er fiender av Syria – ingenting vi i Norge burde hatt noe med, men sånn er den saken), derfor blir gråtende barnebilder fra Syria brukt til inntekt til intervensjon i Syria, mens gråtende jemenittiske barn kun brukes til inntekt for økt flyktninginntak.
Når vi lar et enkelt bilde eller trist anekdote diktere narrativet klarer du ikke diskutere ting rasjonelt. Hvis noen hadde womp-womp’et under en av de emosjonelle diskusjonene rundt syriske barn, hadde vi kanskje kommet til det stadiet der vi kunne diskutere hvorfor Norge involverer seg militært til en uoversiktlig konflikt som vi mest sannsynlig bare kommer til å forlenge. Kanskje vi hadde hatt noe som liknet på en strategisk analyse av hva vi egentlig vil i Syria, og om det i det hele tatt finnes et realistisk alternativ til Assad (syv år inn i krigen har ingen klart å presentere noe).
Hvis noen hadde womp-womp’et når vi diskuterte Alan Kurdi kunne vi kanskje diskutert akkurat hvorfor nær 80 % av flyktningene som kommer til Europa ikke er fra Syria, ja stort sett ikke engang fra en krigssone, og vi kunne snakket om hvorvidt dette er en fornuftig bruk av ressurser.
Og så til Lewandowski. Da saken om separasjon av familier begynte å bli rapportert i mediene, var jeg overrasket over mangelen på relevante detaljer. Vi så gråtende fjes, javel, men vesentlige aspekter som: Hvem ble separert? Hva var prosedyren? Hva var begrunnelsen? Hva var forhistorien? Ble overhodet ikke belyst. Ikke før jeg leste en artikkel i National Review forsto jeg disse detaljene. Når offentlig debatt går på så tynt grunnlag er det ikke egentlig noe poeng å ta den seriøst, og overemosjonelle appeller bør bare avvises blankt, slik han gjorde. Må vi alle finne styrken til å følge hans eksempel.
Jeg fremstår kanskje kynisk i denne saken. Men husk dette: Hvis du lar deg manipulere av gråtebilder av barn, er det mange der ute som vet å utnytte det. Om du ikke vet når du skal womp-wompe ender du opp som nyttig idiot for mennesker som i aller høyeste grad er ultra-kyniske.