Trine Skei Grande ble kulturminister i stedet for kunnskapsminister fordi det ikke hadde vært mulig å sitte som øverste leder for landets undervisningspersonell med en seksuell historie om en umyndig.
Dette fordi enhver av dem hun skulle ha vært øverste leder for hadde måttet gå fra jobben om noe lignende hadde kommet ut om dem. I tillegg ble departementet splittet. Partikollegaen Iselin Nybø ble forsknings- og høyere utdanningsminister, mens Jan Tore Sanner (H) tok jobben Grande etter alle solemerker var mest interessert i, som kunnskapsminister.
Noe har skjedd på bakrommet. Hvorfor splitte departementet? Var det for å gi Venstre og Grande en bakdør inn til et viktig felt for partiet? Sanner har foreldre som var undervisningspersonell (barnevernspedagog og professor), men har ikke selv pedagogisk utdanning eller erfaring. Hvorfor er han da, i stedet for Grande, som er utdannet lærer, kunnskapsminister? Og hvorfor ble nettopp dette departementet splittet?
I kulturlivet sitter snippen løsere. Det er kulere å ha seg i en åker, i en garasje eller back stage med en rockestjerne enn med en lærer. Sånn er det bare. Så til alle lærere der ute; dere skulle ha øvet mer på gitaren. Ikke på «Din tanke er fri», men på «Love in an elevator», eller «Fields of gold».
Kultur, skole og kunnskap overlapper hverandre. Hvor plasserer man for eksempel musikk- og kulturskolen? Så jeg ikke Grande på scenen med blomster da Virtuosprisen ble delt ut på NRK i vår? Er de barna kunstnere? Ja, faktisk. Men også bare svært begavete elever.
I Norge er det en tradisjon for at kulturministeren enten er en person med erfaring fra det skapende eller utøvende kulturlivet, eller at vedkommende er et politisk talent som trenger ministererfaring for å gjøre kometkarriere. Departementet ble opprettet i 1981.
For seriøse aktører i kulturlivet kan det siste by på utfordringer. Huitfeldt, Giske, Tajik, Haga og Svarstad Haugland hadde ikke peiling på kunst og kultur. Da må man bearbeide dem fra en annen vinkel. Den trønderrock-keyboardspillingen til Giske teller ikke. Derimot var Åse Kleveland og Ellen Horn sterke scenekunstnere som kjente faget fra innsiden. Lars Roar Langslet (H), Norges første og lengst sittende kulturminister, (fem år) forfattet flere bøker. Han løste opp NRKs monopol ved å endre kringkastingsloven. Ellers har det vært mange premierer og mye utålmodig og smilende karriereklatring i den posten.
Nå sitter Grande i departementets sjefsstol. Hverken som kunstner eller som ung og oppadstormende politiker. Hun sitter der til spott og spe. Fordi det ikke var andre poster hun kunne ha betjent uten at det hadde blitt misnøye. Choise by default.
Faglig sett er Grande, i norsk politisk historie, overkvalifisert for å være kunnskapsminister. Hun har faktisk utdannet seg til å bli lærer. Torbjørn Røe Isaksen hadde ingen slik utdannelse. Det finnes ingen god, faglig grunn for å gi fra seg den posten (eller en splitting av den) til en mindre erfaren politiker i samme parti, Iselin Nybø, som heller ikke har pedagogisk utdannelse, men derimot er jurist. Det er en fallitterklæring fra Trine Skei Grande. Men de må ha jobbet hardt og kreativt for henne på bakrommet. Sanner, med sin markedserfaring, kunne ha ledet flere departement.
Ministerposten Trine tok er så nærme vi kommer å få en unnskyldning fra henne og BFF-ene (Best Friends Forever) Erna og Siv. Straffen er å spise kake og drikke hvitvin på vernissasje og premierer de neste tre årene. Men om Grande er en ambisiøs politiker, så må hun være skuffet. Ikke fordi skole og utdanning er mer eller mindre verdt enn kunst og kultur (som det også finnes svært gode skoler og utdanningsinstitusjoner for i Norge). Det handler om Grandes kompetanse og interessefelt. Og den ligger i skole og pedagogikk.
Giske, Tajik og de mange andre til ministerposten ukvalifiserte, gikk smilende og utadvendt inn i rollen som kulturminister. Noen år med et fag som var milevis over hodene deres, men som ikke har et så stort nedslagsfelt i folket at det er farlig om man gjør noen feil eller irriterer på seg fagfolk. Kunstnere som raljerer i avisene får ikke folk opp av stolene, uansett hvorvidt harmen er berettiget eller ikke. I årene som kulturminister lærte de sikkert mye om det som skulle møte dem senere som politikere. Dessuten får kulturministeren mye medieoppmerksomhet. Posten er den beste læringsplattformen en kan ha som ung og ambisiøs politiker i Norge.
For fagmiljøene kan det føles som å ikke bli tatt på alvor at wonderboys- og girls får ministerposten. Mange hadde gladelig tatt en ukjent person med faglig erfaring, og om nødvendig også mindre bevilgninger og mindre medieoppmerksomhet, så lenge det var en minister som snakket stammespråket. En som visste hvor pengene man hadde til rådighet gjorde mest nytte. Med Tajik og Giske på post var det mye som skjedde med bevilgninger til for eksempel festival-Norge. Søknadskriteriene favoriserte de som la seg på Aps multikulturelle linje.
Det følgende er beskrivende ord sakset fra Frivillighet Norges liste over tilskuddsordninger: «Mangfold og inkludering – Til antirasisme – Multikulturelle – Flerkulturelt kulturfond – Målet er å skape møteplasser i lokalsamfunn på tvers av etnisk og sosial opprinnelse.» Osv. Det finnes føringer. På innsiden av det kulturelle Norge vet man godt hva departementet vil ha. Og man gir det det. Hvis ikke får man ikke penger.
Nei, du ville bli kunnskapsminister, Trine. Innrøm det! Ok, det er kanskje ikke din greie det, å innrømme noe? Kulturdepartementet er riktignok stort, men det handler mye om det utvidede kulturbegrepet som gjør at idretten er lagt under departementet. Hva med prestisje? Selv verdsetter jeg kultur og kunst svært høyt, uten å på noen måte sette det under eller over skoler av alle slag. Men å være kulturminister er å være en tulleminister, slik folk flest ser det. Sånn er det bare.
Som politiker må Trine Skei Grande nå gå bakdøren til Iselin Nybø og Jan Tore Sanner for å påvirke det hun selv kunne ha ruget på og brukt alle sine kontakter for å fremme som kunnskapsminister. Jeg er 100 prosent overbevist om at Skei Grande har tanker om norsk skole og utdanning som hun virkelig brenner for, mer enn hun brenner for kultur. Det tenker hun nok mye på.
Kanskje får vi for første gang en kulturminister som sitter på posten i mer enn fem år? Trine Skei Grande kan i det minste kontrollere mediene. Hysj … ingen kommentar. Jeg har sagt alt jeg skal si i offentligheten om den saken!