I et innlegg i Aftenposten 1. juni kritiserer Jan Egeland og Torstein Bae de innstramninger i flyktningepolitikken som skjer i Norge og andre vesteuropeiske land: ”Dess rikere og tryggere vårt samfunn blir – dess høyere blir piggtrådgjerdene mot familier på flukt.”
Masseinnvandringen fra Afrika og Asia til europeiske land har store skadevirkninger på våre samfunn. Vi har en legitim rett (men også plikt overfor fremtidige generasjoner) til å begrense skadene. Gamle internasjonale avtaler (folkerett) må tilpasses utviklingen.
Ifølge SSB var det i 1996 ca. 48 millioner flyktninger i verden ( inkl. internt fordrevne og asylsøkere). Nå er tallet ca. 65 millioner, og det er ikke grunn til å regne med at det vil synke.
Flyktningenes problemer må løses på annen måte enn ved å spre dem utover kloden. De bør få mulighet til et tilnærmet normalt liv med skolegang, arbeid og inntekt. Dagens flyktningeleirer gir ikke disse mulighetene. Men oppgaven er neppe for stor for FN hvis ressurstilgangen sikres.
FN bør flere steder i Afrika og Asia skaffe seg disposisjonsrett til et landområde som er stort nok og egnet til å etablere et samfunn hvor flyktninger får dekket sine grunnleggende behov, så vidt mulig i et kulturelt og språklig fellesskap hvor de føler tilhørighet. Samtidig bør de ha plikt til å arbeide eller ta utdanning.
Målet skal være repatriering til hjemlandet når forholdene der tilsier det. Men muligheten for varig bosetting skal holdes åpen.
Det bør etableres et variert næringsliv med arbeidsplasser for beboerne. Privat initiativ og virksomhet bør oppmuntres.
Utdanningsmulighetene bør dekke både basiskunnskaper og en rekke fagområder.
FN må ha rett til å fastsette lover for mandatområdene, utøve politimyndighet og holde militært forsvar mot eventuelle ytre fiender.
FN skal ha ansvar for administrasjonen, men kvalifiserte beboere bør engasjeres i arbeidet.
Det må fastsettes regler om beboernes medbestemmelse. Opplæring i demokratisk styresett skal være sentralt.
FNs utgifter dekkes av medlemsland som har brutto nasjonalprodukt pr. innbygger over en viss grense. Det må etableres et betalingssystem som gir sikkerhet for at planlagte investeringer og drift kan gjennomføres. Bidrag kan skje også ved at et land påtar seg arbeidsoppgaver, for eksempel undervisning.