Så dukket det opp nok en tusseladd med meninger som krever en viss form for anonymitet. Og igjen skal vi sikkert få noen kommentarer over feigheten i og ikke ville stå frem under fult navn. Men det bør vel nå være hevet over enhver tvil, at i dagens offentlige debatt, er dette dessverre blitt høyst nødvendig for en del. Spesielt for oss som har vårt daglige virke til livets brød i en kommunal, fylkes eller statlig institusjon. Vi må ta hensynet til de vi skal forsørge i hverdagen, det være seg fra de minste, til de eldste. For taler man etablissementet imot, ja da blir barna våre de første til å lide under konsekvensene.
Hele den offentlige kjeden som nevnt, er gjennomsyret av produktet politisk korrekthet, at en kan bli målløs av mindre, og man kan således bli arbeidsløs om man løfter for høyt på luka bak do!
For det er nettopp der vi roter rundt, i all dritten, bak do!
Resett så dagens lys en augustdag i 2017, men mange med meg hadde allerede både kjennskap og kunnskap om den nåværende ansvarlige redaktør for den nye nettavisen, som skulle bringe meg til å skrive igjen. Jeg har et hat og elsk-forhold til Resett, jeg hadde det jo så bra med gammelmediene, der sannheten ikke krevde så mye av meg, fordi jeg fikk den aldri, så sant jeg da ikke oppsøkte den selv! Noe jeg nok må innrømme har vært tilfelle, medstrømsmediene med NRKs klare politiske agenda har for de fleste som meg, ikke vært noe som dukket opp over natten, vi har sett den i tiår allerede. Resett kom endelig, og ble den sterke nok stemmen mot strømmen.
Men først, tilbake til dassen, den gode gamle utedassen, det lille sjarmerende huset i sånn passe avstand fra huset eller hytta, der de mest kan spottes, siden den nok er utrydningstruet, elsket og hatet på samme tid… Idyllisk kompletterer byggverket hytteparadiset, da nok den alminnelige husholdning har avskaffet installasjonen for lengst, men den hvite døra med det søte utskårne hjertet, innbyr til noe så menneskelig som å lette på både tarmtrykk og sinn. Stressende og i all hast, har mang en sjel valfartet det ensomme kammers, men som oftest kommet lettet og vel forlikt med seg selv ut igjen, etter ubestemt tid. Et kjærkommet fristed for tanker og handling.
Men som vi fleste som har nok år på nakken, eller fortsatt besitter en hyttetomt med installasjonen stående i utkanten av tomta, utvilsomt vet, dassen må tømmes! Og da må vi på baksiden, og der finner vi luken til fortidens syndsforlatelser, under studier av så vel kongefamiliens historie i bilder, til plansjer over både fugleriket og fiskeslag i Norske vann og vassdrag. Men baksiden, den stinker! Jeg har tømt en utedass mer enn en gang, men klarte aldri å venne meg til stanken, de påfølgende brekninger og ikke minst den evinnelige trangen til å ta en lang og nærmest brutal dusj med hard bruk av såpe, for å komme til meg selv igjen. Tilbake til den rolige og avbalanserte karen jeg liker å oppfatte meg selv som.
Men hva har så denne utedassen med dagens virkelighet å gjøre, og ikke minst den nyetablerte stemmen i nyhetsbildet som Resett har blitt? Jo, Resett er blitt som de dagene man måtte tømme utedassen, man må stå ansikt til ansikt med dritten, ja selv sin egen dritt må man på en måte stå til ansvar for. Metaforen og koblingen mellom utedassen og Resett bør egentlig være åpenbar for veldig mange, i alle fall slike som meg, som helst ikke vil vite. For det handler ikke om at vi ikke har kunnskap, snarer tvert i mot, det er pga. en god del kunnskap, og det er kunnskapen man får ved å «tømme utedasser»!
Mitt ønske om å skrive anonymt er sammensatt, men først setter man selvfølgelig familien, seg selv, og så sine nærmeste venner. For som ansatt i en offentlig institusjon, som man opplever er så til de grader formet av den etablerte «sannhet» via gammelmediene, at om man i stillhetens øyeblikk erklæres persona non grata i lunsjrommet, om man ytrer en ikke etablert sosialistisk og politisk korrekt vinkling, eller spørsmål til dagsaktuelle temaer. Det virker som de fleste er hjernedøde for annet enn den tilsynelatende indoktrinerte «sannhet», og rokker du ved den, så er veien til et lite «uskyldig» notat på sjefens bord kort, om ikke sjefen faktisk spiser lunsj sammen med deg!
Det er rett ut vanvittig provoserende og ikke minst frustrerende at Norge i 2018 har blitt et så lukket samfunn. Det er utrolig trist.
Da var det faktisk «lettere» på 80-tallet å være en åpen og ærlig del av høylytte diskusjoner som læregutt på brakka, stolt og åpen om medlemskapet i FpU. Det var uenigheter og høy temperatur, men det var respekt, respekt for en unggutt som hadde meninger, selv på tvers av også den gang etablerte sosialistiske «sannheter» med dyp forankring i arbeiderbevegelsen. Jeg våget stå frem som medlem av Frp, men da læretiden var over og hovedtillitsvalgt satte seg foran meg med verveskjemaet for medlemskapet i den lokale bygningsarbeiderforening, ja da var løpet kjørt. Men det skal sies at utmeldelsen kom etter noen flere år på nakken, og bare tanken i dag, på å putte en eneste krone inn i noe som overhode lukter av LO, ja det er utenkelig og personlig umoralskt!
I årene som har gått var jeg politisk aktiv, men ble raskt oppmerksom på at vi alle «driter», og man fikk innsikt i aktiviteter bak i kulissene, og det ikke bare innad i eget parti, men med alle sammen! Det kan nevnes at den største rasisten jeg noen gang har møtt, var representant fra SV, og likeså en umoralsk kødd fra Krf! Men vår herre tilgir visst sine egne!
Men som tiden gikk, ble rett og slett erfaringene en for stor belastning for mine personlige prinsipper og etiske verdier at jeg måtte forlate politikken, for det er for meg fortsatt en gåte hvordan mennesker kan bli så maktsyke og falske, i jakten på en taburett i et kommunestyre eller til det norske Storting!?
Men til tross for resignasjon for og faktisk få til noe i kraft av politisk deltagelse, så har man jo ikke gått helt i graven, for man blir som en sirkushest som lukter sagmugg til tider, og man følger med, men nå er jeg på en måte tilbake til de gangene man hadde tømt utedassen, og på nytt studerte annonsene i Hytteliv for alle varianter av biokjemiske toaletter som man kunne investere i for «optimal komfort» på hytta! Jeg ville ikke vite av utedassen mer, den skulle rives!
Norsk offentlighet er blitt til en forbannet utedass, og Resett er den som kommer og ivrig drar deg pliktoppfyllende bak dassen for å åpne luka, så dritten får dagslys! Og dassen står midt i en gedigen barnehage! (Les. Stortingen og sitat: Sylvi Listhaug)
Jeg hater Resett for å tvinge alle oss sindige «hytte-eier» til å tømme dassen, men jeg elsker dem fordi de gjør det med et ønske om at vi skal bli mer bevisst vårt eget forhold til dritten. For om vi skaffer oss RIKTIG kunnskap om møkka, ja da kan man faktisk drite og behandle dritten på en slik måte at det faktisk blir høyst overkommelig å gå bak dassen og tømme den, fordi den har blitt bearbeidet på en riktig og fornuftig måte.
Så neste gang du lar deg lede av de politisk korrekte nyhetsformidlere, husk at dritten kommer ut bak, før eller senere, ja selv den du la igjen i en kornåker og trodde du aldri vil se igjen!