Drøbak/Oscarsborg 9. april 1940. Den tunge krysseren Blücher er beskutt både fra kanonene på Oscarsborg festning og fra stillinger på land, og synker ved Håøya i Oslofjorden - under tyskernes overraskende angrep på Norge tidlig på morgenen 9. april 1940. Foto: SCANPIX/ARKIV Foto: ARKIVFOTO - fotograf ukjent

Øystein Spray Spetalen har nok en gang kastet friske tanker og refleksjoner inn i et temafelt der etterkrigstidens nokså stivbente historieskrivere nok har vært påvirket av eksisterende (skrive)kulturer i Arbeiderparti-staten.

Spetalens utgangspunkt er at folk er feige og vegrer seg for å ta ytringsfriheten i bruk for alt hva den er verd. For å understreke sitt poeng pekte Spetalen på nordmenns holdning til tyske okkupanter under krigen, og utløser en frisk debatt som også favner og utfordrer nokså rigide kulturer knyttet til norsk historieskriving.

Historieskriverne i dette landet har i stor grad hatt sin lønn fra staten, og karrieren tok ikke av om en valgte å vinkle sine skriverier med brodd mot Arbeiderparti-staten. Slikt setter nok et preg både på historieskriving og også lærebøker for skoleverket.

Spetalen peker først og fremst på likegyldighet i forhold til det å bruke det frie ord, aksjonere og i forhold til avmakt og nederlagstro (defaytisme), historisk sett – i en ytre ramme der Hitler-Tyskland lenge fosset frem i alle himmelretninger. Mens et grenseløst naivt Norge på sin side ble inntatt av mindre enn 10 000 tyske soldater 9. april 1940.

Norsk motstandskamp kom for sent

Behov for å vise norsk motstandskamp kom kanskje også som en slags kompensasjon  – for alt som (forutsigbart nok) gikk så fryktelig galt da Norge ble angrepet i 1940? Kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Hitler-Tyskland ble undertegnet av tysk og norsk overkommando i Trondheim 10. juni 1940, etter et angrep 9. april samme år – der så lite som 8 850 tyske soldater deltok, godt hjulpet av 58 tyske krigsskip. Hvordan Arbeiderpartiet kunne klare å komme til makten igjen etter krigen i 1945 blir til en like stor gåte som de rikelige dosene med naivitet som åpenbart blendet av for det meste, både i forhold til tysk aggresjon og en lang serie advarsler om et forestående angrep på Norge.

Likegyldighet og feighet

Spetalen peker på at nordmenn flest var likegyldige og passive, og ikke fant noen grunn til å aksjonere. Men vi må heller ikke glemme at det satt en regjering som fratok mange tusen nordmenn muligheten til å forsvare dette landet.

En gruppe lærere opponerte, men – som Spetalen peker på – langt de fleste i denne yrkesgruppen fortsatte sin gjerning gjennom krigsårene. Ja, fenomenet kan kalles feighet. Men denne var i så fall behørig institusjonalisert – inn i en regjering som satt i krisemøte enda kl. 01.30 natt til 9. april 1940, og fortsatt diskuterte om Norge egentlig var i krig.

Kl. 03.00 den 9. april gir regjeringen generalstaben beskjed om mobilisering. Men det skulle ennå ta et par, tre dager før mobiliseringsorden kom ut til dem som skulle mobilisere. Vi bør kanskje også ta med at Arbeiderparti-regjeringen var samlet i et krisemøte 8. april kl. 21.00, men da var ikke mobilisering tema.

Stalin sendte ut gjentatte og klare signaler om at andre verdenskrig var ”kapitalistenes krig”, inntil de totalitære uhyrene Stalin og Hitler barket sammen til en masseslakt i Stalingrad i 1941. Det ideologiske slektskapet til Stalin preget Arbeiderparti-toppene gjennom 1930-årene.

Vi kan bruke ord som ”feighet” om nordmenns holdninger, men vi ser feigheten for lengst satt i system foran krigsutbruddet i 1940. Og det så ettertrykkelig at ansvaret ikke uten videre kan kastes ut og isoleres til folk flest: Det haglet med advarsler om et forestående tysk angrep – inn til regjeringens ”sterke mann”, utenriksminister Halvdan Koht.

Regjeringen Nygaardsvold var ikke bare håpløst naiv og følgelig i villrede, men de la landet så til de grader åpent at det enkelt kunne inntas med 8 850 soldater! Statsminister Nygaardsvold fikk selv et psykisk sammenbrudd på Lillehammer, etter å ha blitt reddet dit med tog. Han bad Høyres Carl Joachim Hambro overta, noe Hambro avviste. I praksis var det likevel Hambro som styrte det meste da konge, regjering og stortinget ble evakuert med tog til Lillehammer, deretter til Elverum og Nybergsund.

Oscarsborg, Hambro og Midtskog-sperring

Norske heltegjerninger kan i krigens første fase knyttes til tre improvisasjoner som hvert på sitt vis var særdeles imponerende: Senkingen av krigsskipet Blucher på Oscarsborg, takket være et par initiativrike pensjonister som fikk sving på utgamle torpedoer og kanoner når det gjaldt som mest – fortsatt på eget inititiv.

Nettopp denne høydramatiske senkingen av Blucher like før det store krigsskipet klappet til kai i Oslo – fører oss over i andre fase med improvisasjoner: Den sagnsomsuste stortingspresident og Høyre-profil Carl Joachim Hambro hev seg rundt og fikk rekvirert et evakueringstog natt til 9. april. Et tog som på morgenkvisten så kunne reise ut fra Oslo , med kongehus, stortinget og regjeringen – nettopp fordi Blucher var senket med akkurat det mannskapet som skulle hindre at nevnte forsamling kom seg unna! Igjen et personlig initiativ fra Hambros side som klart forandret norsk krigshistorie. Den ruvende skikkelsen og Høyre-mannen Carl Joachim Hambro er blant dem som er underkommunisert i norsk krigshistorie og i historie for øvrig.

På Terningmoen ved Eidsvoll var det aldrende offiserer som mente det burde være en god ide å lage en sperrestilling på hovedveien gjennom Midtskogen, like i nærheten; slik at mulige, forfølgende tyskere ikke kunne fange inn kongehus og regjering på Elverum. Det holdt akkurat, i en særdeles improvisert og dramatisk trefning.

En gruppe fra HM Kongens Garde befant seg helt tilfeldig på Terningmoen og trente med colt-miltraljøser da krigen brøt ut. Men mitraljøsene frøs til og fungerte ikke da de trengtes som mest, da den tyske spesialstyrken kom inn mot sperringen og grupperte ut. I siste sekund var det en gardesersjant som plutselig fikk liv i den ene mitraljøsen:  En hovedmann og kjentmann, militærattacheen Gerhard Spiller, i den tyske angrepsstyrken ble truffet av en voldsom salve og lå og skrek på veien foran sperringen.

Tyskerne følte seg med ett utrygge. Nå trakk de seg tilbake, og med det var tredje fase i en like viktig som improvisert krigsmotstand over! Slik blir improvisasjonene på Oscarsborg, deretter hos Carl Joachim Hambro og så på Midtskogen det som kritisk sett fremstår som noe av det mest imponerende i norsk motstandskamp! Men denne nokså synlige linjen fra Oscarsborg til den improviserte tømmersperringen på Midtskogen finnes knapt i norsk historieskriving. Det hele omtales hver for seg. En klarer av en eller annen grunn ikke å se dette i sammenheng?

Improvisert motstand

Arbeiderpartiets Jens Chr. Hauge var 25 år da krigen brøt ut. Ung alder var et særtrekk i den gryende motstandsbevegelsen som Hauge skulle lede i krigens sluttfase: Momentet knyttet til ung alder i cellene som ble bygd opp illustrerer at også denne viktige delen av forsvarskamp rett og slett var utelatt i planverket.

Fra 1942 og enda mer i 1943 begynte en sterkt improvisert oppbygging av motstandsbevegelsen, der samband og etterretning rettet mot tyske anlegg, transport og skipsanløp gradvis begynte å komme på plass. Dette kom imidlertid i stand og fant sine strukturer takket være omfattende støtte fra England. Det å assistere flyktninger over til Sverige ble også til en del av oppdragene.

Det var ikke før i 1944-45 det ble noe skikkelig grep om motstandsbevegelsen, men da var fokus primært det å ha noe på plass etter at tyskerne trakk seg ut. Enkeltprestasjoner og en rekke sabotasjehandlinger var for en stor del improviserte, og kom ikke som følge av en “bevegelse”, men som følge av mer eller mindre samordnede krigsoperative signaler fra England.

Ut fra slike historiske realiteter er Spetalens innspill interessant nok: Feigheten la landet vårt vidåpent for totalitære krefter i april 1940. Her satt folk og så på at Hitler-Tyskland vokste seg stor i ti år. Den første konsenstrasjonsleiren i Tyskland ble bygd i 1933. En evnet heller ikke å innse den åpenbare faren som lå i et mulig angrep på Norge, til tross for utallige varsler.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]