Illustrasjonsbilde. Foto: AFP / Damie Meyer

Den som fortsatt husker litt av Hegel og Marx, vil trolig kunne slutte seg til beskrivelsen av historien som en dialektisk kamp mellom krefter og motkrefter i ulike faser. Samfunnsvitenskapen har ikke siden fremkommet med noen mer dekkende beskrivelse av menneskehetens politiske utviklingshistorie.

Men på samme måte som Hegel utviser klare mangler i sin ensidige vektlegging av ideene som historiens primære drivkraft, blir Marx` like ensidige vektlegging av materielle drivkrefter også feil. Både ideologiske og materielle forhold og ulike grupper og nasjoners verdimessige så vel som økonomiske interesser driver historien fremover.

Begges utopiske forestilling om at menneskeheten omsider ville nå den endelige syntese i form av en moralsk og materielt opphøyet styreform viste seg også å være feil. Hegels visjon om det moralsk høyverdige protestantiske Tyskland som sivilisasjonens sluttprodukt ble effektivt knust ved to verdenskriger startet av nettopp det protestantiske Tyskland. Marx’ visjon om det klasseløse samfunn ble endelig kastet på historiens skraphaug ved Sovjetunionens oppløsning 26. desember 1991.

Det feilslåtte sosialistiske eksperimentet etterlot seg en venstreside i villrede og ga vind i seilene til den liberale høyresiden. I 1992 fant imidlertid begge felles håp om utopia i Francis Fukuyamas bok, The End of History and the Last Man.

Fukuyama kastet vrak på Marx’ historiske materialisme, men ikke på forestillingen om at historien var død og at det ultimate utviklingstrinn omsider var nådd. Ikke i form av det klasseløse sosialistiske samfunn, men i markedsøkonomien og det liberale vestlige demokratiet som hadde gått seirende ut av den kalde krigen.

Etterkrigsgenerasjonens reviderte politiske manifest fremstår som en ideologisk syntese mellom 68-erne og den nyliberale høyresiden. Utopismen er den samme, men nå er det Hegel, og ideene, og ikke Marx og realpolitikken som ’ruler’.

Klassekampen ble erstattet med ideal- og verdipolitikken. Stoltenberg og Bondevik kalte det engasjementspolitikk. Kamp for liberale rettigheter, menneskerettigheter og alle minoriteters rettigheter, fargerikt fellesskap, multikultur, folkerett og globalisering ble styrende for utenrikspolitikken så vel som for innenrikspolitikken.

Frihet, likhet og brorskap ble erstattet med EUs fire friheter: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Kominterns visjon fra 1919 om fred gjennom kommunistisk verdensherredømme ble erstattet av EUs nesten like ambisiøse program for å avvikle grensene og nasjonalstaten til fordel for et overnasjonalt EU. I Norge måtte en sentral elite skuffet akseptere et EØS som ga dem få taburetter i Brussel, men som i realiteten ikke er veldig forskjellig fra fullt medlemskap, bortsett fra fisken.

EU-prosjektets mål om å forhindre nye fascistiske og nasjonalistiske strømninger i Europa ved å avvikle nasjonalstaten, ble imidlertid ledsaget av en grumsete og sterkt misjonerende etnosentrisk universalisme. Sammen med USA ble ambisjonen om å spre demokrati og menneskerettigheter etter vestlig mønster til mindre ’utviklede’ land og regimer i sør og øst styrende for utenrikspolitikken.

Det gjenspeilet seg i et EU og NATO som, så snart muren falt, raskt ekspanderte inn i tidligere sovjetisk interessesfære. Dette har bidratt til en vedvarende russisk opprustning siden 2002 og den tilspissede sikkerhetspolitiske situasjonen vi har overfor Russland i dag.

Det gjenspeilet seg i en naiv, inhuman og feilslått militær intervensjonisme i forsøket på å bombe ’tilbakestående’ stater i Midtøsten til demokrati og menneskerettigheter. Dette har bidratt til å destabilisere en hel region og ført til en folkevandring vi ikke har sett maken til i moderne tid og som er i ferd med å polarisere og destabilisere store deler av Vest-Europa.

Og det gjenspeilet seg i en bistandspolitikk som har bidratt mindre til økonomisk utvikling og mer til bistandsavhengighet, og også i mange tilfeller utstrakt korrupsjon og ressursmisbruk både i mottaker- og giverlandene.

Som under EF-kampen forstår grasrota utenfor Ring 2 at det er mer enn langt nok til Oslo og at det er enda lengre til Brussel. Den har ikke akseptert at en sterk nasjonalstat er synonym med destruktiv nasjonalisme og en trussel mot demokratiet. Folk flest forstår intuitivt at nasjonalstaten snarere er en forutsetning for et velfungerende demokrati og at gode grenser er en forutsetning for gode naboer og for fred og stabilitet.

Oppløsningstendensen i EU er allerede kommet langt. Innvandringen og den verdistyrte engasjementspolitikken setter velferdsstaten også i Norge under stadig sterkere press. Dette er en utvikling som i tiltakende grad vil manifestere seg i form av økende sosiale konflikter og tiltakende politisk mobilisering. Det kan bli et stygt skue.

Historien er ikke død. Den lever selvsagt fortsatt i beste velgående. 68’ernes verdi- og globaliseringspolitikk blir stadig sterkere utfordret. Grasrota gjør opprør i USA, i hele Vest-Europa og etter hvert også i Norge.

Globalistenes og multikulturalistene klorer seg fast til taburettene med alt de har og med alle krefter. Men deres dager er talte. Historiens giljotin henger over en reaksjonær 68-generasjons hode.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]